Nobelprize.org
Nobel Prizes and Laureates


Nobel Prizes and Laureates

The Nobel Peace Prize 1922
Fridtjof Nansen

Share this:

Nobel-foredrag

English
Norwegian

Nobel-foredrag hollt i Kristiania den 19de december 1922

 

Paa Roms Kapitol er der et stykke marmor, som synes mig i sin enkle pathos aa være et av de skjønneste. Det er den »Døende Galler». Han ligger saaret til døden paa slagmarken. Dette spenstige legeme, herdet i arbeid og kamp, nu slappet mot undergangen. Det senkede hode med det strie haar, den bøide, sterke nakke, den grove kraftige arbeidshaand, som netop svang sverdet, nu støttet mot marken for med en siste anstrengelse aa holde det synkende legeme oppe.

Han blev drevet til kamp for fremmede guder, som han ikke kjente, fjernt fra eget land. Saa møtte han sin skjebne. Nu ligger han der og forblør i taushet. Kamptumlen runt ham naar ikke lenger hans øre, det slørede blikk er vent innad; kanskje i et siste klarsyn ser han barndomshjemmet, der livet var enkelt og lykkelig, hjembygden kranset av Galliens skog.

Se, slik ser jeg den lidende menneskehet, slik ser jeg Europas lidende folk forblø paa slagmarkene efter de kampe, som for en stor del ikke var deres egne.

Det var maktbegjæret, imperialismen, militarismen, som raste sin berserkgang over jorden. - Markenes gyldne grøde blev trampet ned unner jernføtter - jorden ligger ødet runt om, - samfunnene knaker i sine sammenføininger. - Men folkene bøier hodene i stum haabløshet. Det gnelrende kamprop larmer enda runt dem, men de hører dem knapt nok lenger. Blikket søker tilbake mot de enkle, oprindelige livsverdier, som ligger stengt bak det Eden, som er tapt. Verdenssjelen er syk til døden, motet er brutt, idealene er bleknet, livsviljen ménskutt; det fjerne blaaner sløret bort bak ødeleggelsenes brannskyer - troen paa morgenrøden er ikke mer.

Hvor skal helseboten søkes? - Hos politikerne? Ja, de mener det vel godt nok, mange av dem ialfall; men se, det er ikke mer politikk verden nu trenger, ikke nye politiske programmer - verden har bare hat saa alt for mange av dem. Til slutt er det nu heller ikke stort annet enn kamp for makt politikernes kampe gaar ut paa.

Kanskje hos diplomatene? De mener det kanskje ogsaa bra nok, men de er nu engang en steril rase, og de har bragt menneskeheten mere ondt enn godt ned gjennem tidene. Vi maa minnes opgjørene efter de store krige, Westfalerfreden, Wienerkongressen med Den Hellige Alliance og hvad de allesammen heter. Har en eneste en av disse diplomatiske kongresser bragt verden stort fremover? En maa tenke paa Oxenstjernas berømte ord til sin son, da han klaget over forhandlingene i Westfalen. »Du skulde bare vite, min son, med hvor liten visdom verden blir styrt.»

Nei, til de styrende ser vi ikke lenger med haab om redning. Vi har oplevet den ene diplomatiske og politiske kongress efter den annan i den senere tid; - har en eneste en av dem bragt oss løsningen, helseboten vesentlig nærmere? Der sitter netop en i Lausanne. La oss haabe, at den maa bringe oss den saa haardt trengte fred i Østerlandene, saa er det da ialfall et vanskelig spørsmaal mindre.

Men selve hovedondet, selve sotten? - Det hviskes om, at Frankrike ønsker ikke no'e endelig opgjør med Tyskland; ønsker ikke, at Tyskland skal endelig betale sin skadeserstatning; ti da mister de paaskuddet til aa holde den venstre Rhinbredd besatt, og de kan ikke lenger forstyrre den tyske industri med trusler mot Ruhrdistriktet. Det er selvsagt ondskapsfull bakvaskelse, men bare det, at slikt kan hviskes!

Det hviskes ogsaa om, at heller ikke Tysklands industriherrer ønsker noen endelig ordning med Frankrike, de ønsker den slingrende, usikre kurs fortsatt; for da faller marken stadig, og den tyske industri kan drive videre. Men kom ordningen, da vilde marken stabiliseres eller endog stige og den tyske industri var ødelagt, den kunde ikke lenger klare konkurransen.

Sant, eller ikke, - bare at slikt kan sis, det gir ialfall et billede av hvordan hele det europeiske samfunn og dets liv har vært og er en ball i hendene paa samvittighetsløse spekulanter, politiske spekulanter, pengespekulanter - klodrianer for en stor del kanskje, undermaalsmenn, som ikke forstaar hvor det bærer hen; men likevel spekulanter, som spiller hasard med det europeiske samfunns dyreste interesser.

Og for hvad? Bare for makt. Denne ulykkelige kamp for makt, denne forferdelige nedtrampen av alt og alle for makt, denne ødeleggende kamp mellem samfunnsklasser, mellem folk for makt!

Har en staat ansikt til ansikt med hungersnøden, selve sultedøden, saa vilde en vel faat øinene op for ulykken i dens fulle rekkevidde. Har en sett de store bønfallende barnøine i de uttærte barneansikter stirre haabløst inn i det sluknende dagslys, sett da utpinte mødres øine, mens de i stum redsel trykket det døende barn til de tomme bryster, sett disse gjenferd av menn ligge utpint i kullen paa hyttegulvene og vente bare paa en ting, den barmhjertige død, - da maatte en vel forstaa, hvor dette bærer hen, forstaa litt av hvad det virkelig gjelder. - Der var det ikke kampen for makt, det var en eneste, forferdelig anklage mot de mange, som enda ikke vil se - en eneste, stor bøn om en draape barmhjertighet for aa gi dem livsmulighet.

Ja, har en først, sett all nøden paa nært holl runt om i vaart vanstyrte Europa, gjennemlevet litt av de uendelige lidelser - da maa en vel føle, at det er ikke lenger programmer, ikke mere papir, ikke lenger ord, verden trenger. Det er handling, iherdig og møisommelig arbeid, søm maa begynne nedenfra for aa bygge verden op paany.

Menneskehetens historie gaar i bølger. Vi har hat bølgedaler før i Europa. Vi hadde en lignende bølgedal for hundre aar siden, efter Napoleonskrigene. Den som har lest Worm-Müllers ypperlige verk om tilstannene her i Norge paa den tid, han maa slaas av de merkelige likheter mellem nedgangen dengang og nu, paa mange imater. Det kan være en trøst aa vite, at dengang gik det over, og det gik opover igjen; men det tok en sørgelig lang tid, tredve til førti aar.

Denne gang er bølgedalen enda dypere, saa vitt jeg skjønner, for den har større omfang, den omfatter langt større deler av Europa; og dertil kommer, at forholdene nu er mer kompliserte, mer sammensatte. Vistnok var det ogsaa den gang industri, men likevel levet folkene i langt større utstrekning av sit akerbruk. Nu er industrien kommet mer til makten, og den har langt vanskeligere for aa klare sig op igjen efter en nedgangstid enn landbruket har. Noen gode aar bringer landbruket paa fote, men mange aar maa til for aa skaffe industrien nye markeder. Likefullt kan vi vel kanskje haabe paa, at det skal gaa fortere med gjenreisningen denne gang: for allting gaar nu engang hurtigere i vaar tid, med vaare samferdselsmidler og hele det store apparat av hjelpemidler vi nu har. Men det er enda lite aa merke til fremgangen, vi er enda ikke kommet til bunnen av bølgedalen.

Hvad er grunnstemningen i folkene rundt om i Europa? Det er vel for en stor del haabløshet, eller ogsaa mistillit til alt og alle, og saa hat og misundelse; og hatets dragesed saas fremdeles daglig mellem folkene, mellem klassene.

Men paa haabløshet, mistillit, hal og misundelse bygges ingen fremtid.

Den første betingelse er vel furstaaelse - forstaaelse først og fremst av selve sykdommens aarsak og vesen, forstaaelse av strømningene som gaar gjennem tiden, av hvad som arbeider i folkedypet - kort sagt, forstaaelse av hele det tilsynelatende saa forvirrede og forvillede europeiske samfunns psykologi.

En slik forstaaelse er sikkerlig ikke naadd paa én dag. Men den første betingelse for at den kan naas, er den ærlige vilje til aa forstaa; det er et langt skritt paa veien. Ved den stadige utskjellen av anderledes tenkende, som vi daglig er vidne til i avisene, naas saa visst ingen fremskritt. Skjellsord overbeviser ingen, de bare fornedrer och forraaer den som bruker dem. Ved løgn og falske beskylninger naas enda mindre; de faller tilslutt tilbake paa dem, som satte dem ut.

Det bør ogsaa stadig minnes, at der er knapt nok noen strømning eller noen bevegelse i samfunnet, som ikke har sin særlige, rimelige aarsak og berettigelse, det være sig socialisme eller kapitalisme, det være sig fascisme eller endog den forhatte bolsjevisme. Men det er ved den uforstaaende fanatismen for og imot - og kanskje helst imot - at motsetningene tilspisses, og at de opslitende kampe fører til ødeleggelse, der hvor tankebrytning, hvor forstaaelse og forstaaende handlinger kunde vennt alt til verdifullt fremskritt.

Det vilde føre for langt her aa gaa inn paa dette emne; men ordet om at du ser skjeven i din brors øie, men bjelken i dit eget blir du ikke var - det ord har gyldighet til alle tider og ikke minst i vaar.

Men ved mangelen paa forstaaelse, og mest av alt, ved den manglende vilje til aa forstaa, er det den gjæringens usikkerhet er skapt, som truer oss med hel ødeleggelse. Ingen vet hvad som kommer imorgen. Mange lever - ute i verden ialfall - som om hver dag var den siste, og det skaper forfall paa alle kanter. Det glir videre, nedover - nedover.

Men det verste som denne utryggheten, denne spekulation i usikkerheten skaper, det er fremdeles arbeidsskyheten; den blev avlet unner krigen, og den er stadig underholdt siden. Den blev avlet ved jobbingen og spekulationen, som vi alle kjenner, da folk kunde tjene formuer paa kort tid, og mente de kunde leve av det resten av livet, og det aa arbeide, slite var ikke lenger nødvendig. Det skapte arbeidsskyheten, og den varer den dag idag. Der er endnu faa som ærlig og redelig vil sette sig ned til slitsomt arbeid. Det eneste sted hvor jeg har møtt ærlig arbeidsvilje, det er der, hvor sultens dødsengel har hat sin uhyggelige høst.

Jeg maa minnes en dag i en lansby østenfor Volga, hvor der bare var en tredjedel av innbyggerne tilbake; de to tredjedeler var dels flyktet og dels døde av sult. Dyrene var for mesteparten slaktet ned; men likevel var ikke motet helt slukkt, og om enn utsiktene var mørke, saa hadde de ennu tro paa en mulig fremtid. De bad: Gi oss saakorn, saa skal vi nok sørge for aa faa det i jorden. Ja, svarte vi; men hvad vil dere gjøre uten trekkdyr? Det er det samme, sa de, har vi ikke trekkdyr, saa spenner vi oss selv og vore koner og barn for plogen. Der var det ikke nydelsessyken som talte; ikke luksusen, ikke flitterstasen - det var selve livsviljen, som ikke lot sig kue.

Skal det da være nødvendig, at vi alle maa gjennem sultens bitre pine før vi lærer arbeidets virkelige verd?

Jeg kunde nevne forhollene i Tyskland. Det er mig sagt at i Tyskland er det paa grunn av arbeidstidens korthet og arbeidstempoet ikke mulig aa drive frem de kull, som er nødvendige for Tysklands eget behov, og at de maa faa kull fra England, - jeg tror det var nevnt 1 million ton maanedlig - og betale dem med utenlansk valuta. Men hvis arbeidstiden i Tyskland kunde forlenges til ti timer daglig, kunde Tyskland selv produsere sine kull. Det gir et billede.

I Schweiz, hvor alt ligger nede, hvor industrien er ødelagt fordi den ikke lenger kan produsere til de priser som er nødvendige for verdensmarkedet, der er det sagt mig at hvis arbeidstiden kunde forlænges til 10 timer, med en rimelig lønning, vilde arbeiderne kunne faa arbeid hele uken gjennem, istedenfor nu kanskje 3 dager som fabrikkene gaar med tap bare for aa holde dem i live. Og arbeiderne vilde gladelig ta det; men de tor ikke, for det var aa opgi sitt program. Det er tilstannen.

Disse bedrøvelige tilstanne kan vel for noen del skyldes valutaen, pengenes uberegnelige svingninger. Se det er egne problemer, som det synes mig selv ikke de sakkyndige kan gi os tilfredsstillende oplysning om.

Men dypere enn disse umiddelbare aapenlyse aarsaker ligger selvsagt større indre aarsaker. Saken er jo den at menneskene kan nu engang ikke leve uten at det blir arbeidet, og i lang tid har det vært arbeidet for lite. Man vil svare mig: hvad nytter det aa arbeide, hvis der ikke er marked for produktene? Og markedene mangler. Men markeder blir nu heller ikke skapt uten arbeid. Hvis det ikke arbeides der hvor markedene skulde være, blir der ikke nogen kjøpeevne, og alle maa lide for det. Sotten hele verden over er faktisk mangel paa arbeid. Et jevnt ærlig arbeid kan imidlertid ikke trives, uten hvor der er fred og tillit. Tillit til sig selv, tillit til andre, og tillit til fremtiden.

Her er vi ved selve kjernepunktet. Hvordan kan denne fredens tillit skapes? Skulde det være gjennem politikkerne og diplomatene? Jeg har alt uttalt mig om dem. De kan vel gjøre no'e kan henne; men jeg har ikke synderlig tro paa det, eller paa at de enkelte lands politikkere kan gjøre no'e større her. Jeg ser den eneste redning i et samarbeid av alle nationer i ærlig vilje.

For aa opnaa det mener jeg veien gaar gjennem Nationenes Forbunn. Kan ikke ad den vei den nye tid bringes inn, ja da ser ikke jeg noen redning, i alle fall ikke foreløbig.

Men ha vi rett til aa stille saa stort et haab til Nationenes Forbunn? Hvad har det gjort hittil for aa fremme fred og tillit? Naar en stiller dette spørsmaal, maa en vell huske paa, at det enda er et ungt tre som tvilens nattefrost lett kan skade og stanse i veksten. Vi maa erindre at forbunnet først kan komme til full kraft naar det omspenner alle, ogsaa de store nationer som fremdeles er utenfor. Men likevel kan det alt i sin korte levetid opvise handlinger, som peker mot en lysere fremtid. Det kan nevnes blant annet at det alt i sin korte levetid har bilagt flere stridsspørsmaal som ellers vilde ha ført, om kanskje ikke alle til krig, saa i hvert fall til alvorlige uroligheter.

Jeg kan nevne Ålands-spørsmaalet mellem Sverige og Finland. Det var dem som ikke var tilfreds med løsningen, men de tok den i hvert fall og akkviescerte ved den; den forte ikke til mere ufred.

Mellem Jugoslavien og Albanien var der et alvorlig stridsspørsmaal om grensene. De serbiske tropper hadde alt overskredet grensen, Nationenes Forbunn skred inn, avgjorde spørsmaalet, og begge parter mottok løsningen uten videre strid.

Nevnes kan ogsaa det schlesiske spørsmaal, som truet med alvorlige uroligheter mellem Tyskland og Polen. Det blev avgjort - meget slett sa noen, andre sa det kunde ikke afgjøres annerledes som nu engang de tidligere overenskomster i Versailles-freden var avfattet - men faktum er at begge parter har vedtatt avgjørelsen, og det har ikke ført til videre ufred.

Jeg kunde ogsaa nevne Polen og Litauen. Vistnok traff ikke Nationenes Forbunn der noen avgjørelse, spørsmaalet viste sig for vanskelig av forskjellige grunner, som jeg ikke her skal gaa inn paa; men faktum er likevel at selve den kjensgjerning, at Nationenes Forbunn hadde spørsmaalet unner behandling, hindret de to parter fra aa gripe til vaaben mot hverandre.

Hvis noen vil innvenne, at dette er stridigheter mellem smaa nationer, uten om det kommer til virkelige stridigheter mellem de store - vil de da bøie sig for Nationenes Forbunns avgjørelse? Nu, jeg kunde jo nevne dette schlesiske sporsmaal. Tyskland er ikke noen liten nation, og desuten er det et faktum at de seirende stormakter, som skulde avgjore spørsmaalet, heller ikke kunde bli enig om det, og saa blev det henvist til Nationenes Forbunn. Men nylig har vi hat et enda bedre eksempel paa at stormaktene bøier sig for Nationenes Forbunn, og det var et stridsspørsmaal mellem Storbritannien og Frankrike.

I 1927 utstedte den franske regjering en forordning, hvorved alle som bor i Tunis og Marokko blev tvunget til verneplikt. Paa den vis vilde ogsaa britiske undersaatter, bosatt i de franske protektorater, bli tvunget til aa gjøre fransk militærtjeneste. Den britiske regjering protesterte kraftig: den franske hevdet at det var et indre spørsmaal. Ingen vilde gi sig, og striden blev alvorlig. For 9 aar siden vilde et slikt spørsmaal ikke ha ført til noe annet alternativ enn enten krig eller en kostbar diplomatisk konferanse. Der var ingen verdens-organisasjon dengang som kunde ta et slikt sporsmaal unner behandling. Nu blev det henvist til Nationenes Forbunn, og spenningen ga sig straks.

Bare det at Nationenes Forbunn har oprettet den permanente internationale domstol er jo et stort og betydningsfullt skritt fremover mot en fredeligere ordning i verden, ett skritt fremover til aa oprette tillit mellem folkene. Ved sitt internationale arbeidsbyraa har Nationenes Forbunn innlagt sig stor fortjeneste paa et annet men ogsaa viktig omraade.

Hvis noen skulde være i tvivl om den stilling, som Nationenes Forbunn nu inntar i folkenes omdømme runt om, saa kan det pekes paa det siste valg i Storbritannien. Av 1386 kandidater, som stillet sig til det britiske valg, var det bare 3 som vaaget aa møte sine velgere med den erklæring, at de var motstandere av Nationenes Forbunn. Det var 2 eller 3 andre som ikke nevnte det; men hele resten uttalte sin tro paa Nationenes Forbunn.

Men det største og det viktigste, som Forbunnet efter min opfatning ennu har gjort, og som innvarsler en virkelig ny bedre tid i Europa, det er det skritt som blev innledet paa den siste forsamling i Genf for aa formidle et internationalt laan til Østerrike, hvorved dette land er gitt haab om redning fra den økonomiske ruin som truet det. Og det gir haab om mere dette tiltak. Det gir haab om en ny lovende retning i Europas økonomiske politikk.

Min tro er nu den, at ogsaa det tyske problem, den tyske floke mellem Tyskland og dets motstandere, ikke kan loses og ikke vil bli lost, før ogsaa den blir lagt inn unner Nationenes Forbunn.

Ogsaa paa den vanskelige avrustnings eller nedrustnings omraade er innledende skritt tatt paa den siste forsamling i Genf. Og her, som paa de fleste andre omraader av Forbunnets virksomhet er det et navn som lyser fremfor andre, og det er Lord Robert Cecil. - Men særlig naar det gjelder dette spørsmaal om nedrustning, maa de store vanskeligheter erindres, som reises bare ved den kjensgjerning at det er viktige militærmakter, som ennu ikke er medlemmer av Forbunnet.

Men enda ulike viktigere enn all nedrustning av arméer og flaater er avrustningen av folkene innenfra, aa skape samfølelse i folkenes sinn. Og her er et stort og viktig arbeid utført, og Nationenes Forbunn har tatt virksom del.

Men først og fremst maa jeg nevne det kjempearbeid, som amerikanerne har utfort under Hoovers merkelige ledelse. Det begynte unner krigen, med »Belgian Relief», med mangfoldige tusener av mennesker i Belgien, barn og andre, som blev underhollt. Saa gikk det videre til Central-Europa efter krigen, da hundretusener av barn fik nytt livshaab ved amerikanernes storslaatte hjelp, og sisst og ikke minst i Rusland. Naar engang det arbeids hele saga skrives, vil det staa som et enestaaende lysende blad i menneskehetens og menneskekjærlighetens historie, en forsonende stjerne i en lang og mørk nat. Samtidig har amerikanerne gjennem andre organisasjoner, det amerikanske Røde Kors og »Near East Relief», utrettet det utrolige paa Balkan, i Lilleasien, liksom nu sisst i Grekenland. Mange europeiske organisationer maa heller ikke glemmes, særlig avdelinger av Det Røde Kors i forskjellige land, ogsaa i vaart, har ydet meget unner og efter krigen.

Snart efter sin dannelse tok Nationenes Forbunn op virksomheter av denne art. Det første skritt var arbeidet for aa sende hjem de mange tusener av krigsfanger, som ennu to aar efter krigen var sprett runt i verden, mest i Sibirien og i øst- og Central-Europa. Jeg skei ikke her gaa inn paa dette, det blev omtalt allerede i møtet i Nobelinstitutet. Jeg skal bare nevne at bortimot 450,000 fanger ved det arbeid blev gitt tilbake til sine hjem og tildels til produktivt arbeid.

Saa tok Nationenes Forbunn ogsaa straks op bekjempelse av epidemier, som var en farlig trusel fra øst, og det arbeidet mot epidemier i Polen, langs grensen av Rusland og i Rusland selv, og det har gjennem sin ypperlige epidemi-kommisjon gjort et stort arbeid for aa forebygge farsotter og har reddet tusener fra nød og unnergang.

Gjennem en særlig organisasjon under Nationenes Forbunn arbeides det for aa skaffe levelige kaar for de mange nødlidende russiske flyktninger utenfor Rusland, hvorav det er over en million sprett rundt om i Europa.

Nevnes maa ogsaa det nu paagaaende arbeid med hjelp til de nødlidende flyktninger i Lilleasien og Grekenland. Det er jo i sin begynnelse ennu, men ogsaa dette arbeid kan ha en stor betydning. Som tilstannen er nu, truer det med opløsning og fortvilelse av enda verre art enn paa noe annet sted i Europa. Hvis det kan lindres, hvis det kan minskes, hvis kreftbylden i noen grad kan leges, saa er der en kreftbyld mindre paa det europeiske samfunn, en fare mindre for uro, for ufred, for opløsende krefter i fremtiden.

Jeg nevnte det sisst, jeg maa nevne det igjen: Den store betydning som det har, arbeid av denne art. Hjelp til de tusener av hjem som faar sine menn tilbake, som blir hjulpet i sin nød. Den takknemlighet det skaper, den tro, den tillit til menneskene og til fremtiden, den mulighet for sunnere arbeidskaar, - det har, mener jeg, en større betydning for freden enn mangen storpolitisk akt, som nu sjelden naar stort lengere ned enn til en skiftende kreds av politikkere og diplomater.

Til slutt noen ord om hjelpen til Rusland. Der var Nationenes Forbunn ikke med, og jeg beklager det dybt; for jeg kan ikke tro annet enn at hadde Forbunnet traadt støttende til med sin store autoritet, mens det ennu var tid, vilde stillingen i Rusland ha vært reddet, og stillingen i Rusland og Europa vilde nu ha vært helt annerledes og bedre.

Jeg skal ikke her gaa nærmere inn paa det arbeid som er gjort. Jeg vil bare fremholde, at vanskeligheten var sandelig ikke aa finne maten eller aa faa den skaffet frem til dem som sultet. Aa nei, der var korn mer enn nokk i verden dengang, som det er nu i dette øieblikk, der var ogsaa transport nokk. Men vanskeligheten var alene aa skaffe pengene, da som alltid i vaart hjelpearbeid siden, - ikke minst i dette øieblikk.

Da regjeringerne i Europa ikke vilde gi det laan paa ti millioner punn sterling, som jeg mente var uundgaaelig nødvendig for aa redde Ruslands sultende millioner, for aa hindre at hungersnøden skulde bli en stor ulykke ikke bare for Rusland, men for hele Europa, saa var det ikke annet for enn aa gjøre hvad gjores kunde ad privat vei, og rette en appell til den private godgjørenhet verden over.

Og svaret var over al forventning storartet. Det strømmet inn fra alle land, ikke minst fra vaart eget. Uagtet det var dem her hjemme, som fant det riktig aa motarbeide innsamlingen, blev det likevel, takket være det norske Storting og den norske regjering, og takket være hungersnødskomiteens ypperlige arbeid, gitt saa meget fra vaart lille land, at hadde de andre store land gitt noe saa nær i forhold, da hadde den russiske hungersnød nu vært beseiret.

Jeg maa nevne en unntagelse, men det er utenfor Europa. Det er igjen det amerikanske folk, som ydet mere enn no'e annet. Først gjennem Hoover's organisasjon og saa regjeringen selv, som ga tyve millioner dollars til aa bekjempe hungersnøden, på betingelse av at den russiske regjering ga ti millioner til innkjøp av saakorn. Alt ialt har visst Amerika gitt femti til seksti millioner dollars til bekjempelsen av den russiske hungersnød, og de har reddet millioner paa millioner av liv.

Men hvorfor var det dem som ikke vilde hjelpe? Ja, spor dem selv. Nærmest var det vel politikk. De er representanter for den golde selvgodhets manglende vilje til aa forstaa annerledes tenkende, som nu er Europas største fare. De kaller oss sværmere, godfjottinger, sentimentale idealister, fordi vi kanskje har litt tro paa det gode ogsaa hos motstandere, og som har tro paa at godhet fører lengere enn haardhet. La saa være at vi er godtroende, saa farlige trør jeg nu i hvert fall ikke vi er. Men de som forbener sig bak sine politiske programmer og holder dem frem til den lidende menneskehet, til sultende, døende millioner - de holder paa aa legge Europa øde.

Og det er ikke bare i Rusland det truer med en ny forferdelig hungersnød. I Europa ellers ser det ogsaa mørkt nokk ut. Ingen vet enda hvor det bærer hen. Nøden er saa stor, saa næsten uoverkommelig, tilstannen saa fortvilende baade i Ruslands rike fruktbare strøk og i andre land, at tross all privat offervilje fra de mange, blir det som kan skaffes bare som en draape i det store hav.

Alle maa være med i arbeidet. Vi maa la budstikken gaa, vi maa tenne vardene saa det lyser fra alle fjell. Vi maa reise vaare faner i alle land, vi maa danne en broderkjede jorden runt - regjeringene maa ogsaa med - skulder til skulder, ikke til kamp, men til ærlig arbeid for den nye tid.

Julens hvite høitid stunder til, da budskapet til menneskene lyder: Fred paa jorden.

Aldrig har den lidende forvillede menneskehet ventet med storre lengsel paa fredsfyrsten, paa ham som kjenner sitt kall, menneskekjærlighetens fyrste som løfter det hvite banner, med det ene ord lysende i gylden skrift; Arbeid.

Hver og en av oss kan bli arbeider i hans fylking paa dens seiersgang over jorden for aa reise den nye slekt - for a bringe næstekjærlighet og ærlig fredsvilje - for aa bringe arbeidsvilje og arbeidsglede tilbake til menneskene - bringe troen paa morgenrøden.

From Les Prix Nobel en 1921-1922, Editor Carl Gustaf Santesson, [Nobel Foundation], Stockholm, 1923

 

Share this:
To cite this page
MLA style: "Fridtjof Nansen - Nobel-foredrag". Nobelprize.org. Nobel Media AB 2014. Web. 18 Dec 2014. <http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1922/nansen-lecture-no.html>

Recommended:

Disarm the world with the help of peace doves!

 

All you need to know about the Nobel Peace Prize!

 

Read more about the Nobel Peace Prize during the past century.