Nobelprize.org
Nobel Prizes and Laureates


Nobel Prizes and Laureates

The Nobel Peace Prize 2005
International Atomic Energy Agency , Mohamed ElBaradei

Share this:
English
Norwegian

Nobel Lecture

Nobel Lecture, Oslo, 10. desember, 2005.

Mohamed ElBaradei
Mohamed ElBaradei delivering his Nobel Lecture in the Oslo City Hall, December 10, 2005.
Copyright © Knudsens Fotosenter 2005
Photo: Arne Knudsen

 

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, ærede medlemmer av Den Norske Nobelkomiteen, Eksellenser, Mine damer og herrer.

Det er med en følelse av ydmykhet, ære, glede og fremfor alt besluttsomhet, at Det internasjonale atomenergibyrået og jeg personlig tar imot denne fremstående æresbevisningen.

Min svigerinne arbeider for en gruppe som støtter ulike barnehjem i Kairo. Hun og hennes kolleger tar seg av barn som faller utenfor på grunn av omstendigheter som de ikke selv har kontroll over. De gir barna mat, klær og lærer dem å lese.

I Det internasjonale atomenergibyrået jobber mine kolleger og jeg med å forhindre at kjernefysisk materiale havner i hendene på ekstremistgrupper. Vi inspiserer atomanlegg rundt om i verden for å forsikre oss om at fredelige atomaktiviteter ikke brukes til å dekke over våpenprogrammer.

Selv om vi har valgt ulike veier, jobber både min svigerinne og jeg mot det samme målet: å trygge menneskeslekten.

Men hvorfor har vi så langt ikke greid å oppnå en slik trygghet?

Jeg tror det er fordi vi i våre sikkerhetsstrategier ennå ikke fullt ut har tatt inn over oss hvilke farer vi står overfor. Globaliseringen, som har revet ned alle hindringer for fri flyt av varer, ideer og mennesker, har også revet ned alle de hindringer som gjorde det mulig å avgrense og lokalisere trusler av sikkerhetsmessig art.

Nylig identifiserte et høynivåpanel i FN fem kategorier av trusler som vi står ovenfor::

1. Fattigdom, smittsomme sykdommer og miljøødeleggelser;
2. Væpnede konflikter – både innad i og mellom stater;
3. Organisert kriminalitet;
4. Terrorisme og
5. Masseødeleggelsesvåpen.

Det dreier seg om 'trusler uten grenser’ – hvor tradisjonelle begreper som nasjonal sikkerhet ikke lenger er gangbare. Vi kan ikke takle disse truslene ved å reise flere murer, utvikle kraftigere våpen eller sende ut flere tropper. Tvert imot, det ligger jo i disse truslenes natur at de fremfor alt gjør det nødvendig med internasjonalt samarbeid.

Men det som er enda viktigere er at det ikke dreier seg om klart atskilte trusler. Når vi skraper litt i overflaten, ser vi at de er tett knyttet sammen og forbundet med hverandre.

Vi er 1 000 mennesker her i dag i denne ærverdige salen. La oss for en liten stund tenke oss at vi representerer hele verdensbefolkningen. De 200 som sitter til venstre for meg er verdens rike befolkning, som forbruker 80 prosent av de tilgjengelige ressursene. De 400 til høyre for meg lever på en inntekt som er lavere enn 2 $ pr. dag.

Den underpriviligerte gruppen av mennesker til høyre for meg er verken mindre intelligent eller mindre verdt enn deres medmennesker på den andre siden av midtgangen. Det var kun skjebnens spill som gjorde at de ble født inn i denne gruppen.

I virkelighetens verden vil en slik skjevhet i levekår uunngåelig føre til ulike muligheter, og i mange tilfeller til at man mister håp. Og enda verre er det at de fattiges kår så altfor ofte forverres av og resulterer i brudd på menneskerettighetene, mangel på god styring og en dyptgripende følelse av urettferdighet. Denne kombinasjonen skaper naturlig nok god grobunn for borgerkrig, organisert kriminalitet og ulike former for ekstremisme.

I regioner hvor konflikter har fått lov til å herje i flere tiår, fortsetter landene å lete etter måter å oppveie for utryggheten eller spre sin ’makt’ på. I noen tilfeller kan de bli fristet til å utvikle egne masseødeleggelsesvåpen, slik andre har gjort det før dem.

* * * * * * *

Mine damer og herrer.

For femten år siden, da Den kalde krigen tok slutt, var det mange av oss som hadde håp om en ny verdensorden. En verdensorden tuftet på menneskelig solidaritet, en verdensorden som skulle være rettferdig, inkluderende og reell.

I dag er vi langt unna dette målet. Vi har kanskje revet ned muren mellom Øst og Vest, men det gjenstår fortsatt å bygge broer mellom Nord og Sør, mellom de rike og de fattige.

La oss se på hva vi har oppnådd når det gjelder utviklingshjelp. I fjor brukte verdens nasjoner over $ 1 billion på våpen. Samtidig brukte vi mindre enn 10 prosent av dette beløpet – knapt $ 80 milliarder – på offisiell bistandshjelp til utviklingslandene, hvor 850 millioner mennesker sulter.

Min venn James Morris leder Verdens matvareprogram, som har som oppgave å skaffe mat til de som sulter. Han sa nylig til meg at "Hvis jeg bare kunne få 1 prosent av de pengene som brukes på våpen globalt, ville ingen i verden trenge å gå til sengs sulten."

Det bør derfor ikke overraske noen at fattigdom forsetter å nøre opp under konflikter. Av de 13 millioner dødsfall som har vært forårsaket av væpnede konflikter de siste ti årene, var det 9 millioner i Afrika sør for Sahara, hvor de fattigste av de fattige bor.

La oss også se på vår oppfatning av menneskelivet som noe ukrenkelig og verdifullt. I kjølvannet av terrorangrepene i USA i september 2001, var vi alle med rette i dyp sorg og ga uttrykk for vår avsky over denne grufulle forbrytelsen. Samtidig er det mange i dag som ikke er klar over at 3,8 millioner mennesker har mistet livet i borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo siden 1998.

Må vi dermed trekke den konklusjonen at vi prioriterer skjevt og at våre holdninger er partiske?

* * * * * * *

Mine damer og herrer. Med dette 'store bildet’ i bakhodet er det enklere å forstå det stadig skiftende landskapet innen kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning.

Det er tre hovedtrekk ved dette landskapet i stadig endring: Fremveksten av en utstrakt svartebørshandel med kjernefysisk materiale og utstyr, spredning av atomvåpen og sensitiv atomteknologi og manglende fremdrift i den kjernefysiske nedrustningen.

Nå som globaliseringen bringer oss stadig nærmere hverandre vil det å velge å overse den usikkerheten enkelte føler snart kunne utvikle seg til å bli en usikkerhet for oss alle.

Det samme gjelder for spredning av avansert vitenskap og teknologi. Så lenge noen av oss velger å basere oss på atomvåpen, vil vi fortsatt måtte leve med den risikoen at disse våpnene blir mer og mer attraktive for andre.

Jeg er ikke i tvil om at dersom vi ønsker å unngå å ødelegge oss selv, ja da kan ikke atomvåpen ha noen plass i vår kollektive bevissthet og ikke spille noen rolle i vårt sikkerhetsregime.

For å nå dette målet, må vi forsikre oss – fullstendig - om at ingen flere land skaffer seg disse dødelige våpnene.

Vi må sørge for at stater som har atomvåpen gjennomfører konkrete tiltak med henblikk på kjernefysisk nedrustning.

Og vi må etablere et sikkerhetssystem som ikke baserer seg på kjernefysisk avskrekking.

* * * * * * *

Er disse målene realistiske og innenfor rekkevidde? Det tror jeg de er, men da må vi raskt iverksette tre tiltak.

For det første må vi forhindre at kjernefysisk og radiologisk materiale havner i hendene på ekstremistgrupper. I 2001 lanserte IAEA og det internasjonale samfunnet en verdensomspennende kampanje for å styrke sikkerheten rundt slikt materiale gjennom å beskytte atomanlegg, å sikre sterke radioaktive kilder, å drive opplæring av personale som skal håndheve de rettslige bestemmelsene og å overvåke kryssingen av landegrenser. På fire år har vi kanskje gjennomført 50 prosent av arbeidet, men fremdriften er ikke rask nok, for dette er et kappløp mot klokka.

For det andre må kontrollen med prosessene for fremstilling av kjernefysisk materiale som kan benyttes i våpen, skjerpes. Under dagens system har ethvert land har rett til å mestre slike prosesser for sivile formål. Men dermed mestrer landene også de vanskeligste prosessene i fremstillingen av en atombombe.

For å overvinne denne hindringen er det mitt håp at disse prosessene kan bli multinasjonale, slik ingen land alene kan skaffe seg kontroll over noen av dem. Min plan er å begynne med å opprette en beredskapsbank for brensel under IAEAs kontroll, slik at alle land kan være sikret nødvendig brensel til lovlig, fredelig, kjernefysisk virksomhet. En slik forsyningssikkerhet vil fjerne motivasjonen for – og rettferdiggjøringen av – at hvert enkelt land skal utvikle sin egen brenselssyklus. Vi burde dermed kunne bli enige om et moratorium på nye nasjonale anlegg og begynne å utarbeide multinasjonale ordninger for anriking, brenselproduksjon, avfallshåndtering og gjenvinning.

Vi må også styrke kontrollsystemet. IAEA-inspeksjoner er alfa og omega i det kjernefysiske ikke-spredningsregimet. Hvis systemet skal fungere, er det en helt klar forutsetning at vi er utrustet med den nødvendige myndighet, informasjon, avansert teknologi og ressurser. Våre inspeksjoner må dessuten være støttet av FNs Sikkerhetsråd, som må kunne kobles inn ved manglende overholdelse av regelverket.

For det tredje må nedrustningsinnsatsen trappes ytterligere opp. Vi har fortsatt åtte eller ni land som har atomvåpen. Det eksisterer fortsatt 27 000 stridshoder. Etter min oppfatning er det 27 000 for mange.

Det ville være en god start dersom de stater som har atomvåpen reduserte den strategiske rollen som de har tillagt disse våpnene. Nå som det er gått over 15 år siden Den kalde krigen tok slutt, er det for mange uforståelig at de store atomvåpenstatene forsatt opererer med våpenarsenaler i høy beredskap som gjør at dersom et eventuelt atomangrep skulle bli innledet, har deres ledere kun 30 minutter på seg til å bestemme om de skal gjengjelde angrepet og dermed risikere å legge hele nasjoner øde i løpet av få minutter.

Dette er tre konkrete tiltak som jeg mener det er enkelt å få gjennomført. Å beskytte materialet og styrke kontrollen. Å kontrolle brenselssyklusen. Å trappe opp nedrustningsarbeidet.

Men dette er ikke nok. Den vanskelige biten er hvordan vi skal få skapt et klima hvor atomvåpen – på lik linje med slaveri og folkemord – oppfattes som fullstendig bannlyst og et historisk unntak.

* * * * * * *

Mine damer og herrer.

Uansett om man tror på utviklingsteorien, intelligent design eller guddommelig skapelse, er det én ting som står fast. Helt siden tidenes morgen har menneskene kriget mot hverandre, enten på grunn av religion, ideologi, etnisk tilhørighet eller andre årsaker. Ingen sivilisasjon har noensinne frivillig gått med på å gi avkall på sine sterkeste våpen. I dag synes det å være enighet om at vi kan dele på den moderne teknologien, men vi nekter fortsatt å innse at våre verdier - innerst inne - er verdier som vi alle deler.

Jeg er selv egyptisk muslim, jeg har min utdannelse fra Kairo og New York og nå bor jeg i Wien. Min kone og jeg har bodd halvparten av livet vårt på den nordlige halvkule, halvparten på den sørlige halvkule. Vi har førstehåndserfaring med menneskeslektens unike natur og de felles verdier som vi alle deler.

Shakespeare snakker om hvert enkelt medlem av menneskeslekten i Kjøpmannen i Venedig når han spør: "Hvis dere stikker oss, blør vi da ikke? Hvis dere kiler oss, ler vi da ikke? Hvis dere forgifter oss, dør vi da ikke? Og hvis dere krenker oss, skal vi da ikke ta hevn?"

Og la oss ikke glemme at:

Det er ingen religion som er grunnlagt på intoleranse, og det er ingen religion som ikke verdsetter menneskelivets ukrenkelighet.

Jødedommen ber oss om å verdsette skjønnheten og gleden i den menneskelige eksistens.

Kristendommen sier at vi skal gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Islam erklærer at det å drepe en person urettmessig er det samme som å drepe hele menneskeheten.

Hinduismen oppfatter hele universet som en familie.

Buddhismen ber oss om å verne om skaperverkets enhet.

Noen vil hevde at det er for idealistisk å tro på et samfunn basert på toleranse og menneskelivets ukrenkelighet, hvor landegrenser, nasjonaliteter og ideologier har liten eller ingen betydning. Til dem vil jeg si at det ikke handler om idealisme, men om realisme, for historien har lært oss at krig sjelden løser våre uoverensstemmelser. Makt leger ikke gamle sår, den åpner nye.

* * * * * * *


Mine damer og herrer.

Jeg har snakket til dere om vår innsats for å bekjempe gal bruk av atomenergi. La meg nå få lov til å fortelle dere hvordan denne samme energien brukes til menneskehetens beste.

I IAEA jobber vi daglig på alle kontinenter for å gjøre kjernefysiske og radiologiske teknikker tilgjengelige for menneskeheten. I Vietnam planter gårdbrukerne ris med høyere ernæringsmessig verdi, utviklet med hjelp fra IAEA. I Latin-Amerika brukes kjernefysisk teknologi til å kartlegge vannførende lag under bakken, slik at vanntilførselen kan forvaltes på en bærekraftig måte. I Ghana gjør en ny røntgenmaskin det mulig å tilby kreftbehandling til tusenvis av pasienter. I det sørlige Stillehav bruker japanske vitenskapsmenn kjernefysisk teknologi for å studere klimaendringer. I India er åtte nye atomanlegg under bygging for å gi en voksende nasjon ren elektrisitet – noe som illustrerer de økende forventninger til et oppsving i bruken av atomkraft på verdensbasis.

Disse prosjektene og tusenvis av andre prosjekter er eksempler på IAEAs overordnede mål: Atomer for Fred.

Men når bruken av atomenergi og –teknologi øker, blir det helt avgjørende at den kjernefysiske tryggheten og sikkerheten opprettholdes på høyest mulig nivå.

Helt siden Tsjernobyl-ulykken har vi arbeidet rundt om i verden for å øke tryggheten ved kjernefysiske anlegg. Siden terrorangrepene i september 2001, har vi jobbet stadig mer intensivt med atomsikkerhet. På begge områder har vi bygget opp et internasjonalt nettverk av rettslige normer og standarder for ytelse. Men det mest konkrete inntrykket har vi etterlatt oss ute i felten. Flere hundre delegasjoner har besøkt alle områder rundt om i verden, og internasjonale eksperter har forsikret seg om at atomvirksomheten er trygg og sikker.

Jeg er veldig stolt av de 2300 hardt arbeidende menn og kvinner som utgjør staben i IAEA – de kolleger som jeg deler denne æresbevisningen med. Noen av dem er med meg her i dag. Vi kommer fra over 90 ulike land. Vi har mange ulike perspektiver med oss i det arbeidet vi gjør. Vårt mangfold er vår styrke.

Vi har begrenset myndighet. Vi har et veldig beskjedent budsjett, og vi har ingen hær.

Men vi er rustet med en sterk overbevisning, og vi kommer til å fortsette å fortelle sannheten til makthaverne. Og vi kommer til å forsette å oppfylle vårt mandat på en uavhengig og objektiv måte.

Nobels fredspris er et kraftig signal til oss – om å fortsette innsatsen for å fremme sikkerhet og utvikling. Varig fred er ikke noe som oppnås én gang for alle, det er et klima, en prosess og en forpliktelse.

* * * * * * *

Mine damer og herrer.

Det bildet jeg har tegnet for dere i dag har kanskje virket noe dystert. La meg derfor avslutte med å fortelle dere hvorfor jeg mener det er grunn til håp.

Jeg mener det er grunn til håp fordi de positive sidene ved globaliseringen setter nasjoner og mennesker i stand til å bli uavhengige på det politiske, økonomiske og sosiale plan, noe som gjør krig til et mer og mer uakseptabelt alternativ.

Blant de 25 medlemsstatene i EU har graden av økonomisk og sosio-politisk avhengighet blitt så høy at tanken om å ty til makt for å løse en uoverensstemmelse er blitt nærmest absurd. Det samme ser man i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som har 55 medlemsland i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. Kunne man ikke bygge ut disse modellene til en verdensmodell, gjennom det samme kreative multilaterale engasjementet og internasjonale samarbeidet, hvor de sterke er rettferdige og de svake er trygge?

Jeg mener det er grunn til håp fordi det sivile samfunn blir stadig bedre informert og mer engasjert. De legger press på sine regjeringer for å få til endringer, for å skape demokratiske samfunn tuftet på mangfold, toleranse og likeverd. De foreslår kreative løsninger. De øker bevisstheten, skaffer til veie midler, arbeider for å forflytte menneskers engasjement på det lokale plan til det globale plan. De arbeider for at menneskeslekten skal komme hverandre nærmere.

Vi har i dag, mer enn noen gang tidligere, en mulighet til å svare ja på et av historiens eldste spørsmål: "Er det jeg som skal passe på min bror?"

Det som kreves er et nytt tankesett og en endret innstilling, som gjør at vi greier å se den personen som befinner seg på den andre siden av havet som vår nabo.

Og til slutt mener jeg det er grunn til håp ut fra det jeg ser hos mine barn og andre av deres generasjon.

Jeg reiste for første gang til utlandet da jeg var 19 år gammel. Mine barn var enda heldigere enn det jeg selv var, for de ble eksponert for en fremmed kultur allerede da de var spebarn, og de vokste opp i et flerkulturelt miljø. Jeg kan trygt si at min sønn og min datter ikke bryr seg om verken farge eller rase eller nasjonalitet. De ser ingen forskjell på sine venner, enten de heter Noriko, Mafupo, Justin, Saulo eller Hussam; for dem er de bare medmennesker og gode venner.

Globalisering, gjennom reiser, media og kommunikasjon, kan også hjelpe oss – slik det har hjulpet mine barn og mange av deres jevnaldrende – til å kun se hverandre som mennesker.

* * * * * * *

Deres Majesteter, Deres Kongelig Høyhet, Mine damer og herrer.

Forestill dere hva som ville skje dersom verdens nasjoner brukte like mye på utviklingshjelp som på å bygge krigsmaskiner. Forestill dere en verden hvor hvert enkelt menneske lever i frihet og verdighet. Forestill dere en verden hvor vi gråter like mye når et barn dør i Darfur som i Vancouver. Forestill dere en verden hvor vi løser våre uoverensstemmelser med diplomati og dialog og ikke med bomber og kuler. Forestill dere at de eneste atomvåpen som fortsatt finnes er de som er utstilt på museum. Forestill dere hvilken arv vi ville gi til våre barn.

Forestill dere at en slik verden er innen vår rekkevidde.

 

Copyright © The Nobel Foundation 2005
Share this:
To cite this page
MLA style: "Mohamed ElBaradei - Nobel Lecture". Nobelprize.org. Nobel Media AB 2014. Web. 22 Oct 2014. <http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/2005/elbaradei-lecture-no.html>

Recommended:

Disarm the world with the help of peace doves!

 

All you need to know about the Nobel Peace Prize!

 

Read more about the Nobel Peace Prize during the past century.