Nobelprize.org
Nobel Prizes and Laureates


The Nobel Peace Prize 2007
Intergovernmental Panel on Climate Change , Al Gore

Share this:
English
Norwegian

Nobel Lecture

Nobelforedrag av R. K. Pachauri, leder av Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), Oslo, 10. desember, 2007.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, Eksellenser, mine kolleger fra IPCC, Mine damer og herrer.

Som leder av FNs klimapanel (IPCC), er det en stor ære for meg å få lov til å holde dette foredraget på vegne av Panelet i forbindelse med overrekkelsen av Nobels fredspris til IPCC sammen med Al Gore. I den forbindelse vil jeg hylle de flere tusen eksperter og vitenskapsmenn som har bidratt til Panelets arbeid i løpet av nesten tjue års spennende utvikling i menneskehetens tjeneste. Jeg benytter også anledningen til å hylle det lederskapet som ble utøvet av mine to forgjengere, Prof. Bert Bolin og Dr Robert Watson. En av IPCCs sterkeste sider er de prosedyrer og den praksis som er blitt etablert gjennom årenes løp, og æren for å ha innført disse går først og fremst til Prof. Bolin, mens Dr Watson på sin side på en beundringsverdig måte greide å bygge videre på den innsatsen hans forgjenger hadde lagt ned. Min takknemlighet går også til UNEP og WMO, som er representert her i dag ved. Dr. Mostapha Tolba og Dr. Michel Jarraud, for deres støtte. IPCCs fjerde hovedrapport fikk stor innvirkning ved at den skapte en offentlig bevissthet rundt de ulike sidene ved klimaendringene, og de tre arbeidsgruppenes delrapporter, som inngikk i hovedrapporten, representerer et stort fremskritt når det gjelder vitenskapelig kunnskap, og her må jeg berømme lederne av de tre arbeidsgruppene, henholdsvis Dr Susan Solomon, Dr Qin Dahe for arbeidsgruppe I, Dr Martin Parry og Dr Osvaldo Canziani for arbeidsgruppe II og Dr Bert Metz og Dr Ogunlade Davidson for arbeidsgruppe III, som alle har utvist fremragende lederskap. Synteserapporten, som trekker ut og integrerer hovedfunnene i disse tre delrapportene, har også dratt stor nytte av deres verdifulle innspill.

IPCC produserer viktig vitenskapelig materiale som er uhyre relevant i forhold til politikkutforming, og samtlige regjeringer, fra de mest skeptiske til de mest tillitsfulle, har sluttet seg til denne rapporten ord for ord. Denne vanskelige prosessen er muliggjort takket være den enorme styrken som ligger i det underliggende vitenskapelige og faglige materialet som IPCCs rapporter bygger på. Panelet ble opprettet i 1988 ved en resolusjon vedtatt av FNs Generalforsamling. Ett av avsnittene er viktig fordi det der ble sagt: "Merker seg med bekymring at den dokumentasjonen som begynner å dukke opp tyder på at fortsatt vekst i atmosfæriske konsentrasjoner av "drivhus"-gasser kan føre til global oppvarming med en mulig stigning i havnivået, noe som vil få katastrofale følger for menneskeheten hvis det ikke treffes tiltak på alle nivåer i tide". Dette betyr at FN for knapt tjue år siden var fullstendig klar over muligheten for en katastrofe som følge av klimaendringer gjennom en stigning i havnivået. I dag vet vi veldig mye mer, noe som gir enda mer substans til denne bekymringen.

Det å gi denne æresbevisningen til IPCC mener vi egentlig strekker seg ut over selve bekymringen for hvordan klimaendringer virker inn på freden. Berge Furre uttrykte et velformulert prinsipp under Nobelmiddagen 10. desember 2004 da han sa at: "Vi hedrer jordkloden fordi den gir oss blomster og mat – og trær ... Den norske Nobelkomiteen er opptatt av å verne om jordkloden. Dette engasjementet er vår dypfølte visjon – og den er forbundet med menneskerettigheter og fred". Det å hedre IPCC gjennom tildelingen av Nobels fredspris for 2007 kan innerst inne ses på som en tydelig kunngjøring av at vi må beskytte kloden mot de omfattende virkningene av klimaendringene. Det at Panelet ble valgt som mottaker av denne fremstående prisen, er etter vår oppfatning en anerkjennelse av tre viktige kjensgjerninger, som kan oppsummeres som:

  1. En kraftig og løfterik felles vitenskapelig bestrebelse kan, slik IPCC har vist det, strekke seg ut over landegrensene og de politiske forskjellene når det gjelder å arbeide for å nå mål som ivaretar de overordnede interessene i samfunnet.
  2.  Betydningen av den rollen som kunnskapen spiller når det gjelder å forme den offentlige politikken og å vise vei for globale tiltak for bærekraftig utvikling i samfunnet.
  3. En anerkjennelse av det som truer stabiliteten og menneskers trygghet som følge av virkningene av et klima i endring og derfor behovet for å utarbeide en effektiv logisk begrunnelse for rettidige og riktige tiltak med henblikk på å unngå slike trusler i fremtiden.

Disse tre kjensgjerningene omslutter en viktig sannhet som må være retningsgivende for global handling fra hele menneskeheten i fremtiden. Når man som jeg kommer fra India, hvor det tidlig oppstod en tidlig sivilisasjon og hvor mye av tidligere tiders tradisjon og visdom viser vei selv i den moderne tidsalder, må filosofien om "Vasudhaiva Kutumbakam", som betyr at hele universet er én og samme familie, prege hele den globale innsatsen for å forsvare det vi alle har til felles. Dette prinsippet er avgjørende for å opprettholde fred og orden i dag og enda mer i årene som kommer, slik den velkjente spaltisten og forfatteren Thomas Friedman har påpekt det i sin bok "The World is Flat".

Dersom vi unnlater å ta vare på den arven vi har fått i form av naturressurser, vil dette kunne slå ekstremt uheldig ut for menneskeheten og for alle arter som lever sammen på jordkloden. Det finnes nemlig mange lærdommer å trekke fra menneskehetens historie som burde utgjøre en sterk nok advarsel om det kaoset og den ødeleggelsen som venter oss hvis vi fortsetter å gjøre oss skyldig i en nærsynt likegyldighet i forhold til den gradvise erosjonen og forringelsen av naturressursene. Mye har for eksempel vært skrevet om mayasivilisasjonen, som  hadde sin storhetstid fra år 250 til år 950 e.Kr., men som kollapset hovedsakelig på grunn av en alvorlig og langvarig tørke. Også før dette, for ca. 4000 år siden, forsvant en rekke velkjente bronsealderkulturer som spredte seg helt fra Middelhavet til Indusdalen, herunder også de sivilisasjonene som hadde blomstret opp i Mesopotamia. Nyere eksempler på samfunn som har kollapset eller hvor det har oppstått kaos på grunn av at naturressursene er blitt uttømt eller forringet er Khmerriket i Sørøst-Asia, Eastern Island og flere andre. Klimaendringer har opp gjennom historien vært bestemmende for perioder med både fred og konflikt. Det arbeidet David Zhang nylig har gjennomført har bidratt til å belyse sammenhengen mellom temperatursvingninger, nedsatt landbruksproduksjon og hyppigheten av krigføring i det østlige Kina i løpet av de siste tusen år. I de siste par årene har for øvrig flere grupper forsket på forholdet mellom klima og sikkerhet. Disse har tatt for seg trusselen som oppstår ved dramatiske migrasjoner, konflikt og krig om vann og andre ressurser, samt omstilling av maktbalansen mellom nasjoner. Enkelte påpeker også muligheten av økt spenning mellom rike og fattige nasjoner, helseproblemer forårsaket fremfor alt av vannmangel, samt feilslåtte avlinger og bekymringer knyttet til spredningen av atomkraft.

En av de mest betydningsfulle sidene ved virkningene av klimaendringer, som dessverre ikke har fått nok oppmerksomhet fra samfunnsvitenskapelige forskere, er hvordan de endringene som er i ferd med å inntreffe og som trolig vil komme til å inntreffe i fremtiden vil slå ut fra et rettferdighetsperspektiv. Generelt sett vil virkningene av klimaendringene på noen av de fattigste og mest sårbare samfunnene i verden, kunne vise seg å bli uhyre destabiliserende. Tatt i betraktning at enkelte av disse samfunnene kjennetegnes av mangelfull kapasitet, økonomisk styrke og institusjonelle rammer, vil de være svært sårbare for virkningen av klimaendringene og de vil derfor komme til å oppleve at den økonomiske situasjonen svekkes, med tap av levebrød og muligheten for å opprettholde et eksistensgrunnlag. Siden IPCC ikke er den type organisasjon som utarbeider  vurderinger som er normative for politikken, er det ikke gitt noen føringer på hvordan konflikter i tilknytning til de sosiale følgene av klimaendringer kan unngås eller begrenses. Den fjerde hovedrapporten inneholder imidlertid vitenskapelige funn som andre forskere kan studere nærmere og trekke konklusjoner av i forhold til spørsmålet om fred og sikkerhet. Flere deler av våre rapporter inneholder mye informasjon og kunnskap som vil kunne være svært nyttig for enkeltforskere og tankesmier som arbeider med sikkerhetsspørsmål, samt for regjeringer som nødvendigvis vil måtte være opptatt av slike spørsmål. Det ville være spesielt relevant å gjennomføre dyptpløyende analyser av den sikkerhetsmessige risikoen for de mest sårbare sektorene og samfunn som rammes av klimaendringer på verdensbasis.

Fred kan defineres som sikkerhet og sikker tilgang til ressurser som er nødvendige for å kunne leve. Hvis denne tilgangen bryter sammen, vil også freden kunne bryte sammen. I den forbindelse vil klimaendringer slå ut på mange områder siden de forventes å ha en rekke negative følger for enkelte befolkningsgrupper når det gjelder:

- tilgang til rent vann,

- tilgang til nok mat,

- stabile helseforhold,

- økosystem-ressurser,

- trygghet for bosettinger.

Det er forventet at klimaendringer vil forverre dagens press på vannressursene. På det regionale plan spiller snømassene i fjellene, isbreene og små iskapper en avgjørende rolle for tilgangen på ferskvann. Den utstrakte nedgangen i isbremasser og i snødekket som har funnet sted over de siste ti årene, forventes å skulle skyte fart i løpet av det 21. århundre, noe som vil redusere tilgangen på vann, potensialet for vannkraftutbygging og den sesongbetonte tilgangen på smeltevann i regioner i større fjellkjeder (f.eks. Hindu-Kush, Himalaya, Andesfjellene), hvor mer enn en sjettedel av verdens befolkning lever i dag. Det er også høy grad av sikkerhet for at mange halvtørre områder (f.eks. Middelhavsområdet, den vestlige delen av USA, det sørlige Afrika og det nordøstlige Brasil) vil oppleve en nedgang i vannressursene som følge av klimaendringer. I Afrika er det forventet at mellom 75 og 250 millioner mennesker innen 2020 vil oppleve et økt press på vannressursene på grunn av klimaendringene.

Klimaet kan i tillegg komme til å slå negativt ut for matvaresikkerheten og forverre underernæringen på sørlige breddegrader, særlig i regioner med tørke- og regntid, hvor det forventes at avlingenes produktivitet kommer til å falle selv ved mindre, lokale temperaturøkninger (1–2 °C). I enkelte afrikanske land vil avkastningen av landbruksproduksjonen som er basert på regnvann kunne bli redusert med inntil 50 % innen 2020. Det forventes av landbruksproduksjonen i mange afrikanske land, herunder også tilgangen til mat, står i fare for å bli alvorlig rammet.

Det er forventet at helsetilstanden for millioner av mennesker vil bli påvirket av for eksempel økt underernæring og antall dødsfall, sykdommer samt skader forårsaket av ekstremværhendelser, vil øke. Det vil bli en økt belastning i form av diarésykdommer, økt forekomst av hjerte-lungesykdommer som følge av høyere konsentrasjoner av oson på bakkenivå i byområder på grunn av klimaendringer og en endret geografisk fordeling av visse smittsomme sykdommer.

Klimaendringene vil sannsynligvis få visse irreversible konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Det er middels sikkerhet for at rundt 20 %–30 % av de artene som er vurdert så langt, sannsynligvis vil være i større fare for å bli utryddet dersom den gjennomsnittlige globale oppvarmingen overstiger 1.5–2.5 ºC, sammenlignet med med tallene for 1980-99. Hvis den globale gjennomsnittlige  temperaturøkningen overstiger ca. 3.5 ºC, tyder modellberegninger på at en rekke arter på jordkloden (40 %–70 % av de vurderte artene) vil bli utryddet. Dersom disse endringene skulle inntreffe, ville det få alvorlige følger for flere økesystemers bærekraftighet og for de tjenestene som de gjør for menneskeheten.

Når det gjelder tryggheten for menneskelige bosettinger, er sårbarheten for klimaendringer generelt sett større i visse høyrisiko-områder, særlig langs kysten og elver, samt i områder hvor økonomien er nært knyttet til klimasensitive ressurser. Der hvor ekstremværhendelser blir mer intense eller hyppige på grunn av klimaendringene, vil de økonomiske og sosiale kostnadene ved slike hendelser øke.

Enkelte regioner vil trolig bli spesielt hardt rammet av klimaendringene.

- Arktis, på grunn av den virkningen den forventede sterke oppvarmingen vil få på natursystemer og samfunn,

- Afrika, på grunn av lav tilpasningsevne og den forventede effekten av klimaendringene,

- Mindre øyer, hvor befolkning og infrastruktur er svært sårbar for den forventede effekten av klimaendringene,

- Megadeltaer i Asia og Afrika, på grunn av store befolkningsgrupper og sårbarhet for stigninger i havnivået, stormbølger og elveoversvømmelser.

IPCCs fjerde hovedrapport konkluderer med at press som ikke er knyttet til klimaet kan øke sårbarheten for klimaendringer ved å redusere robustheten og tilpasningsevnen fordi ressursene kanaliseres mot konkurrerende behov. Sårbare regioner står overfor flere typer press som påvirker deres utsatthet og sårbarhet for ulike virkninger samt deres tilpasningsevne. Dette presset oppstår for eksempel som et resultat av dagens klimafarer, fattigdom og ulik tilgang til ressurser, matvareusikkerhet, tendenser innen økonomisk globalisering, konflikt og forekomst av sykdommer som HIV/AIDS.

I andre områder, selv områder med høye inntekter, vil enkelte (som for eksempel de fattige, små barn og eldre) være spesielt utsatt.

Migrasjon og forflytning av folkemasser er en særlig viktig kilde til mulige konflikter. Migrasjon, som vanligvis er midlertidig og ofte handler om flytting fra landsbygda til byområder, er en vanlig reaksjon ved naturkatastrofer som flom og hungersnød. Men akkurat som det ved sårbarhet for virkningene av klimaendringer kan oppstå krysspress på grunn av mange ulike årsaker og forhold, kan det også ved migrasjon være slik at enkeltindivider motiveres av ulike faktorer og at mennesker kan bli fordrevet på grunn av ulike faktorer.

Et annet spørsmål som gir grunn til stor bekymring, er funn som viser at menneskeskapte faktorer kan føre til visse brå eller irreversible virkninger, avhengig av takten på og omfanget av klimaendringen. For eksempel vil et delvis tap av isdekket i polare landområder kunne føre til at havnivået stiger med flere meter, at det skjer store endringer i kystlinjene og at lavtliggende områder blir oversvømt, og her vil virkningen bli aller størst for elvedeltaer og lavtliggende øyer.

En gjennomsnittlig global oppvarming på over ca. 4.5 ºC sammenlignet med  1980–99 (ca. 5 ºC over det  førindustrielle nivået) vil føre til:

- En beregnet nedgang i nedbør på inntil 20 % i mange tørre tropiske og subtropiske områder.

- Et forventet tap av ismassen på Grønland vil, hvis tapet vedvarer i flere hundre år (basert på alle dagens globale klimasystemmodeller som er evaluert), føre til at havnivået stiger med opptil 4 meter og dermed vil kystlinjen på alle kontinenter bli oversvømt.

Hvis dette skulle skje, ville følgene av disse endringene bli alvorlige og katastrofale. Det er imidlertid mulig for menneskeheten å møte disse truslene. Virkningene av klimaendringene kan begrenset ved hjelp av tilpassede tiltak og strenge utslippsreduserende tiltak for klimagasser.

Samfunnet har en lang historie bak seg med tilpasninger til virkningene av vær og klima. Klimaendringene innebærer imidlertid nye risikofaktorer som ofte ligger utenfor den erfaringen vi har tilegnet oss, som for eksempel virkninger knyttet til tørke, hetebølger, rask isbresmelting og intense orkaner. Disse virkningene fordrer tilpassede tiltak som for eksempel investeringer i beskyttelse mot stormer og i vannforsyningsinfrastruktur, samt i lokale helsetjenester. Tilpasningstiltak som er nødvendige for å redusere denne sårbarheten blir sjelden gjennomført kun som en konsekvens av klimaendringene, men kan inkluderes i for eksempel tiltak for å forvalte vannressursene, ivareta kystområdene og i risikoreduserende strategier. Verdenssamfunnet må samordne sin innsats og bli mer proaktiv når det gjelder å gjennomføre tilpasningstiltak for verdens mest sårbare samfunn og systemer.

Tilpasning står helt sentralt når man skal takle de virkningene som følger av oppvarmingen og som allerede nå er uunngåelige på grunn av tidligere utslipp. Men tilpasning alene er ikke nok til å takle alle de forventede virkningene av klimaendringene, og særlig ikke på lang sikt siden omfanget av de fleste virkningene bare vil øke.

Det finnes et stort potensiale for å gjennomføre utslippsreduserende tiltak for klimagasser i løpet av de kommende tiårene slik at man kan oppveie for den forventede veksten i globale utslipp eller redusere utslippene til under dagens nivå. Det finnes mange faktorer som kan drive frem tiltak som kan redusere klimagassutslippene, og de kan gi en rekke fordeler på lokalt plan i form av økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon, sysselsetting, energisikkerhet og lokalt miljøvern.

Den fjerde hovedrapporten har anslått kostnadene ved klimatiltak i løpet av de kommende tiårene for en rekke scenarier med stabilisering av konsentrasjonen av klimagasser og korresponderende økninger i global gjennomsnittlig likevektstemperatur. Et stabiliseringsnivå på 445–590 ppm i CO2-ekvivalenter, noe som tilsvarer en økning i global gjennomsnittstemperatur på 2,0–2,4 ºC over førindustrielt nivå (med beste estimat for klimafølsomhet), vil føre til en nedgang i gjennomsnittlig årlig BNP-vekst på mindre enn 0,12 % frem til 2030 og videre til 2050. Hovedsakelig vil nedgangen i globalt BNP med den minst kostbare banen som er vurdert for dette stabiliseringsnivået, ligge på under 3 % i 2030 og på under 5,5 % i 2050. Visse viktige trekk ved dette stabiliseringsscenariet må nøye vurderes:

- For å stabilisere konsentrasjonen av CO2-ekvivalenter på 445–490 ppm, vil CO2-utslippene måtte nå en topp i perioden 2000–15 for deretter å falle. Vi har derfor et kort tidsvindu på oss for å få til en nedgang i det globale utslippet hvis vi ønsker å begrense temperaturøkningen til om lag 2 ºC når likevekt er oppnådd.

- Selv et så ambisiøst stabiliseringsnivå vil føre til en gjennomsnittlig havnivåstigning på 0,4–1,4 meter når likevekt er oppnådd bare på grunn av termisk ekspansjon. Dette vil få alvorlige konsekvenser for en rekke regioner og steder i verden.

En rasjonell tilnærming til risikoforvaltning forutsetter at samfunnet vurderer virkningene av klimaendringer gjennom et scenario hvor man fortsetter som før og at man tallfester kostnadene samt de skader som det er umulig å tallfeste ved en slik hypotese, og setter dette opp mot kostnadene ved å gjennomføre tiltak. Med en slik tilnærming vil resultatene helt klart gå i favør av omfattende klimatiltak. Selv med dagens konsentrasjonsnivå av klimagasser, vil virkningene av klimaendringene være alvorlige nok til å rettferdiggjøre strenge utslippsbegrensende tiltak. Dersom konsentrasjonen av alle klimagasser og aerosoler hadde blitt holdt på samme nivå som i 2000, måtte vi ha forberedt oss på en ytterligere økning på ca. 0,1 ºC pr. tiår. Senere temperaturberegninger vil være avhengige av hvilke utslippsscenarier man legger til grunn. De systemene og de samfunn som er utsatt, vil kunne rammes hardt selv av mindre klimaendringer.

Vitenskapen forteller oss ikke bare at klimasystemene er i ferd med å endre seg, men også at det i fremtiden vil oppstå ytterligere oppvarming og stigning i havnivået selv om klimagassnivået skulle stabilisere seg i dag. Dette skyldes den grunnleggende fysikken i systemet. Sosiale faktorer bidrar også til vår fremtid, herunder den "fastlåste" situasjonen vi er havnet i for eksempel på grunn av dagens kraftanlegg, transportsystemer og bygninger, som trolig vil fortsette å gi utslipp selv når renere infrastruktur blir tatt i bruk i fremtiden. Ikke nok med at vi står overfor en stor utfordring, men det er også en utfordring hvor hvert år med utsettelse vil føre til stadig større klimaendringer i fremtiden.

Det er på sin plass å minne om hva president Gayoom fra Maldivene sa på det 42. møtet i FNs Generalforsamling 19. oktober 1987:
"Når det gjelder mitt land, Maldivene, vil en gjennomsnittlig stigning i havnivået på 2 meter være tilstrekkelig til at hele landet praktisk talt vil forsvinne under vann, med sine 1.190 små øyer hvorav de fleste knapt rager 2 meter over gjennomsnittlig havnivå. Det ville bety undergangen for en nasjon. Selv med en stigning på bare 1 meter, ville en stormbølge bli katastrofal og muligens skjebnesvanger for nasjonen."

22. september 1997, under åpningen av IPCCs 13. møte i Male, hovedstaden på Maldivene, minnet president Gayoom oss om den trusselen hans land er utsatt for ved å fortelle at: "For ti år siden, i april 1987, stod det stedet hvor vi nå er samlet 60 cm under vann, etter at uvanlig høye bølger hadde lagt en tredjedel av Male under vann, også den internasjonale flyplassen i Male og flere av de andre øyene i øygruppen." De farefulle virkningene av klimaendringene er altså i dag en realitet i enkelte deler av verden, og vi kan ikke gjemme oss bak globale gjennomsnitt og velstående samfunns evne til å håndtere klimarelaterte trusler for å slippe å se hvordan situasjonen er for sårbare samfunn i fattige regioner på kloden.
 
Alle de hovedrapporter IPCC har offentliggjort siden 1990 viser at det er gjort fremskritt når det gjelder den vitenskapelig kunnskapen om klimaendringer og konsekvensene av disse. Disse fremskrittene har vært mulige fordi man har kombinert den styrken som ligger i en stadig mer omfattende dokumentasjon av observerte klimaendringer, den store arbeidsinnsatsen som er utført av forskningsmiljøene og en forbedret formidling av vitenskapelige arbeider. Vi har nå mer vitenskapelig dokumentasjon av realiteten bak klimaendringene og hvordan menneskene har bidratt til disse. Som den fjerde hovedrapporten sier:  "oppvarmingen av klimasystemet er utvetydig", og "det er svært sannsynlig at det meste av den globale oppvarmingen over de siste 50 årene skyldes en økning i menneskeskapte klimagasser".

Det må gjøres ytterligere fremskritt i den vitenskapelige vurderingen slik at man kan støtte opp under sterke og hensiktsmessige tiltak for å møte trusselen ved klimaendringer, herunder å utforme en politikk for tilpasning og utslippsreduserende tiltak.

Det er også en merkbar mangel på geografiske data og litteratur om observerte endringer, særlig for utviklingslandenes del. Fremtidige endringer i isdekket på Grønland eller i Arktis er en annen stor kilde til usikkerhet som vil kunne øke prognosene for havnivåstigningen. Behovet for ytterligere innspill fra det vitenskapelige miljøet forutsetter at de som utformer politikken og samfunnet som helhet fortsetter å stole på og samarbeide med de som utfører slike vitenskapelige arbeider.

Hvordan klimaendringene vil påvirke freden er det opp til andre å avgjøre, men vi har kommet med en vitenskapelig vurdering av hva som kan komme til å utløse konflikter. Da Willy Brandt holdt sin takketale etter å ha mottatt Nobels fredspris i 1971, sa han: "... vi må vite mer om hvordan konflikter oppstår. ... Slik jeg ser det, er det i vår verden, i tillegg til det å føre en fornuftlig politikk, ikke noe annet troverdig alternativ til maktbruk enn læring."

Den 13. konferansen for partene til FNs rammekonvensjon om klimaendringer pågår på Bali akkurat nå. Verdens oppmerksomhet er rettet mot dette møtet og det er håp om at denne konferansen, i motsetning til de siste årenes ufruktbare møter, skal kunne føre til positive resultater. IPCCs arbeid har hjulpet verden til å lære mer om alle sider ved klimaendringer, og dette er noe den norske Nobelpriskomiteen har anerkjent. Spørsmålet er om deltakerne på Bali vil støtte det Willy Brandt kalte en "fornuftig politikk". Vil beslutningstakerne som er ansvarlige for klimaendringer på det globale plan lytte til vitenskapens og kunnskapens klare og tydelige stemme? Hvis de gjør dette på Bali og senere, vil alle mine kolleger i IPCC og de mange tusener av mennesker som jobber i vitenskapens tjeneste føle seg dobbelt beæret over den hedersbevisningen som jeg mottar her i dag på deres vegne.

 

Copyright © The Nobel Foundation 2007
Share this:
To cite this page
MLA style: "Intergovernmental Panel on Climate Change - Nobel Lecture". Nobelprize.org. Nobel Media AB 2014. Web. 30 Aug 2014. <http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/2007/ipcc-lecture_no.html>

Recommended:

Disarm the world with the help of peace doves!

 

All you need to know about the Nobel Peace Prize!

 

Read more about the Nobel Peace Prize during the past century.