Nobelprize.org
Nobel Prizes and Laureates


Nobel Prizes and Laureates

The Nobel Peace Prize 2013
Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons

Share this:
English
Norwegian
© THE NOBEL FOUNDATION, STOCKHOLM, 2013
General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary,requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above underlined copyright notice must be applied.

 

Nobelforedrag

Nobelforedrag av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW), representert av Ahmet Üzümcü, Oslo, 10. desember, 2013.

Å jobbe sammen for en verden fri for kjemiske våpen og veien vider

Deres Majesteter,
Deres Kongelige Høyhet,
Ærede medlemmer av Den Norske Nobelkomite,
Eksellenser,
Mine damer og herrer,

Det er med stor ydmykhet jeg tar imot denne prisen på vegne av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, dens medlemsstater, deres ambassadører og nåværende og tidligere medlemmer av sekretariatet – noen av dem er til stede her i dag, som min umiddelbare forgjenger, ambassadør Rogelio Pfirter.

Denne pristildelingen er en anerkjennelse av vår felles innsats – en innsats som springer ut av den kollektive ånden i OPCW når det gjelder å jobbe for et felles gode som tjener hele menneskeheten. Jeg føler meg dypt privilegert som får lov til å tale til dere ved en slik anledning.

**********

Nobelkomiteen har en lang historie når det gjelder å hedre resultater som er oppnådd innen nedrustning. Det er allikevel første gang at fredsprisen er blitt tildelt en organisasjon som er aktivt engasjert i nedrustning som en praktisk og pågående realitet.

OPCW har i seksten år ført tilsyn med elimineringen av en hel kategori masseødeleggelsesvåpen.  Vår oppgave er å gjøre kjemiske våpen til historie, for evig og alltid – en oppgave vi har utført med stille besluttsomhet og ikke så rent liten suksess.

I medhold av bestemmelsene i Kjemivåpenkonvensjonen har OPCW så langt kontrollert ødeleggelsen av mer enn 80% av alle deklarerte kjemiske våpen. Vi har også gjennomført en lang rekke tiltak for å forhindre at slike våpen skal dukke opp igjen. Og nå som 190 stater har tiltrådt dette globale forbudet, sørger vi for at visjonen om en verden fri for kjemiske våpen raskere skal bli en realitet.

Den oppsiktsvekkende suksessen som er oppnådd når det gjelder kjemisk nedrustning har oppfylt det løftet som ble gitt av tidligere fredsprisvinner og generalsekretær i FN, Kofi Annan, da han beskrev det første møtet mellom medlemsstatene i 1997 med følgende ord:

"Dette er ikke bare et stort skritt i arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. Det er ikke bare et signal om beherskelse og disiplin i krig. Det er så mye mer enn det. Det er et avgjørende skritt for fred."

**********

Eksellenser,
Mine damer og herrer,

Det kan ikke herske noe tvil om verdien av dette arbeidet. Kjemiske våpen ble  med brutal regelmessighet  brukt gjennom hele 1900-tallet – og, tragisk nok, i vårt eget århundre også.

Selvsagt er det ikke noe våpen som har monopol på grusomhet eller dødelighet. Men kjemiske våpen har, i enhver målestokk, etterlatt seg en spesielt grusom arv.
Nå som det nesten er hundre år siden de for første gang ble brukt i stor skala på slagmarkene i Flandern, er det på sin plass at vi minner oss selv om hvorfor disse våpnene har fremkalt en slik avsky helt frem til vår tid.

Kjemiske våpen rører ved den rotfestede og patologiske frykten alle mennesker har for å bli forgiftet. De skiller ikke mellom stridende og sivile og heller ikke mellom slagmark og landsby. Du kan ikke se dem. Du kan ikke lukte dem. Og de gir ikke noe forvarsel for den intetanende.

Men deres virkning er knusende – ofrene blir brent, blindet eller kvalt. Døden er sjelden umiddelbar og aldri smerteløs. Og når de ikke dreper, noe som ofte skjer, påfører disse våpnene mennesker og deres miljø varige skader, og fratar dem muligheten til reparasjon og gjenoppbygging i kjølvannet av konflikter.

Jeg trenger ikke å beskrive disse mange ulike virkningene i all sin grusomhet. De overgår enhver beskrivelse. Det er nok å se på bilder av ofrene for å forstå den dødskampen de må ha gjennomgått – fra Ieper i Belgia til Sardasht i Iran, fra Halabja i Irak til Ghouta i Syria.

Og det er nok å se på skjebnen til de overlevende etter slike angrep – mennesker som vil måtte leve resten av livet med uutholdelige fysiske og psykiske smerter – for å forstå hvorfor slike våpen må forbys.

Kjemiske våpen har utviklet seg over tid, gjennom oppdagelsen av nye og mer dødelige stoffer. Men uansett hvilken form de måtte ha, tjener de det samme formålet – å frembringe frykt og underkastelse gjennom sin grusomme virkning.

Mange ofre langt ut over slagmarken har bekreftet dette. Ved å ta imot denne prisen på vegne av OPCW, går min hyllest også til alle disse ofrene.

**********

Det første forsøket på å forby bruk av kjemiske våpen under folkeretten var Haag-konvensjonen av 1899.

Det faktum at denne traktaten ikke ble overholdt under første verdenskrig førte umiddelbart til en innsats for å forhandle frem en sterkere standard. Dette arbeidet resulterte i Geneve-protokollen i 1925. Selv om protokollen forbød bruk av kjemiske våpen, inneholdt den ikke noe forbud mot produksjon eller lagring.

Dessverre viser historien at denne protokollen ikke var særlig robust. Kjemiske våpen fortsatte å bli brukt rundt om på kloden, også mot sivile befolkninger. Og illevarslende nok ble stadig større og mer avanserte våpenarsenaler utviklet under den kalde krigen.

Det var først på 80-tallet at forhandlinger om en mer omfattende traktat for kjemiske våpen startet på ordentlig. Kjemiske angrep som den gangen ble gjennomført av det daværende regimet i Irak, gjorde at denne prosessen ble  mer og mer presserende.

Heldigvis var det ikke bare den brutale effekten av kjemiske våpen som opptok forhandlerne. De var også opptatt av å sikre at den fremtidige standarden for å forby slike våpen, skulle være virkningsfull.

Statene stod hardt på at kjemiske våpen måtte gjøres til historie – gjennom handlinger, ikke bare ord. Det de ønsket å oppnå var en traktat med bortimot tvungen etterlevelse, som mer enn noen av de foregående traktatene nærmet seg en garanti for at bestemmelsene skulle bli overholdt. Etter nesten to tiår med vanskelige forhandlinger, lyktes de.

Deres innsats første til at et fullt globalt forbud så dagens lys, et forbud som ble kjent som Kjemivåpenkonvensjonen – og også en helt uavhengig organisasjon, OPCW, som skulle føre tilsyn med gjennomføringen av konvensjonen.

Så store som utfordringene innen bilateral våpenkontroll har vært, var inngåelsen av denne multilaterale traktaten helt klart en enestående bedrift.

Den fremstår også som en stor triumf i multilateralismens historie. Knapt åtti år etter at kjemiske våpen for første gang ble brukt i stor skala, slo statenes kollektive besluttsomhet endelig gjennom ved at de vedtok dette omfattende forbudet mot disse våpnene.

Besluttsomheten til dette fellesskapet av nasjoner vitner om det ypperste som kan oppnås for fred og sikkerhet oppnås gjennom multilateralisme. Som Benjamin Disraeli sa det: "Utholdenhet har gjort at mange mennesker har oppnådd suksess med noe som tilsynelatende var en sikker fiasko."

Jeg vil her gi en hyllest til alle de som med sitt engasjement og sin besluttsomhet bidro til denne hardt tilkjempede seieren for kjemisk nedrustning. Og jeg vil rose regjeringene for mot og fremsynthet da de tok dette dristige skrittet.

**********

Det var gjennom disse forhandlingene at smeltedigelen for den enestående suksessen til Kjemivåpenkonvensjonen ble hamret ut – en omfattende internasjonal kontrollmekanisme.

En mekanisme uten noe tidligere sidestykke, som måtte utvikles fra bunnen av.

En mekanisme som forplikter samtlige av konvensjonens 190 medlemsstater, uten unntak, til å ødelegge sine lagre av og produksjonsanlegg for kjemiske våpen. – og å avdekke, gjennom inspeksjon, ethvert industrianlegg som kan brukes til formål som er forbudt  i henhold til denne omfattende traktaten.

En mekanisme som ikke åpner for unntak, og som gjør at det kan gjennomføres inspeksjoner på kort varsel for å undersøke påstander om bruk av kjemiske våpen eller mistanker om forbudte aktiviteter.

Kort sagt, en mekanisme som plasserer ansvaret på statene når det gjelder å sikre full åpenhet rundt deres forpliktelser – med OPCW som dommer og vokter av Kjemivåpenkonvensjonen.

Etter at konvensjonen trådte i kraft i 1997, har vi vært i stand til å krysse og knytte sammen den store avstanden mellom lidenskap og praktisk sans, mellom følelser og handling, mellom edle ambisjoner og konkrete resultater, som eksisterer i nedrustningsarbeidet.

For første gang i det multilaterale diplomatiets historie har vi greid å vise at konsensus-basert beslutningstaking kan gi praktiske, virksomme og fremfor alt, kontrollerbare resultater når det gjelder nedrustning. Ut fra dagens situasjon, vil jeg rose medlemsstatene for at de forpliktet seg til å sikre en virkningsfull gjennomføring av konvensjonen.

**********

Det som er oppnådd gjennom denne konvensjonen gjør den siste tidens kjemiske angrep i Syria, som har sjokkert oss alle, desto mer tragiske. For de understreker nemlig de åpenbare sikkerhetsfordeler som stater som har tiltrådt konvensjonen, nyter godt av. I løpet av de seksten årene hvor konvensjonen har vært i kraft, har ingen medlemsstater opplevd angrep med kjemiske våpen.

Heldigvis har den internasjonale reaksjonen på disse angrepene satt i sving en helt usedvanlig kjede av hendelser. Den førte til at Syria tiltrådte konvensjonen og til at OPCW fikk en fremskutt rolle, sammen med FN, i elimineringen av Syrias kjemiske våpen.

Aldri tidligere i sin historie har OPCW ført tilsyn med destruksjon av et så stort arsenal av kjemiske våpen midt under en borgerkrig, og med så korte tidsfrister. Selv om dette oppdraget har satt vår kapasitet og våre ressurser på prøve, har fremdriften så langt bare styrket vår tiltro til at vi kan lykkes.

Jeg er enormt stolt over alle de ansatte, både i OPCW og i FN, som har meldt seg som frivillige for å jobbe i Syria under det som må betegnes som ekstremt utfordrende omstendigheter. Deres engasjement og personlige mot gjør stor ære på begge organisasjoner.

**********

Eksellenser,
Mine damer og herrer,

Den internasjonale enigheten om eliminering av kjemiske våpen i Syria er basert på den samme enigheten som førte til at Kjemivåpenkonvensjonen ble inngått. Utfordringen nå er å overbevise de seks landene som fortsatt står utenfor konvensjonen om å slutte seg til den – omgående og betingelsesløst.

Det har lenge ikke vært noen rimelig grunn for å ikke gjøre det – særlig nå, i lys av den sterke internasjonale reaksjonen på bruken av kjemiske våpen vi har opplevd i det siste. Ingen nasjonale interesser kan på troverdig vis oppveie for de sikkerhetsmessige eller økonomiske fordelene ved å slutte seg til et globalt kjemisk forbud.

Det er mitt inderlige håp at denne pristildelingen vil anspore til ny innsats for å gjøre Kjemivåpenkonvensjonen til en ekte internasjonal standard. Universell tilslutning til konvensjonen vil være den mest varige investeringen i konvensjonens integritet – og den beste garantien for konvensjonens rekkevidde.

Vi kan ikke tillate at tragedien som rammet befolkningen i Ghouta gjentar seg.

******

Kjemivåpenkonvensjonens holdbarhet er like mye et resultat av det som fulgte av gjennomføringen av traktaten som av det som ble forhandlet inn i den. Det sentrale her er OPCWs aktive partnerskap med det vitenskapelige miljøet.

Dette partnerskapet har i stor grad vært avgjørende for konvensjonens suksess fordi det som inngår i fremstillingen av kjemiske våpen kan brukes både militært og sivilt. Mange av materialene og mye av teknologien i disse våpnene har nemlig også fordelaktige kommersielle og industrielle anvendelsesområder.

Uten en felles forståelser av hvor grensen må gå mellom det som hjelper oss og det som skader oss, er det umulig å få til en effektiv kontroll. Det er gjennom OPCWs partnerskap med det vitenskapelige miljøet at denne grensen er trukket – på en klar og forsvarlig måte.

Dette er gjort ved å utvikle verktøy og metoder for å definere, avdekke og gi beskyttelse mot stoffer i kjemiske våpen, og ved å overvåke ny teknologi som dukker opp og som kan skape bekymring.

Ut over det er det også lagt til rette for deling av slik informasjon mellom fagkolleger.  Det har også vært helt avgjørende at det er åpnet for en ny type dialog som gir en bedre forståelse av virkningene av vitenskapelige oppdagelser.

Vi må håndtere en situasjon hvor, slik Isaac Asimov formulerte det, "vitenskapen samler kunnskap raskere enn samfunnet samler visdom.". Det er dette som er grunnen til at OPCW har jobbet hardt, gjennom utdanningsprogrammer og kontakter med det akademiske miljø, for å styrke bevisstheten om den ofte smale grensen som går mellom fordelaktige og skadelige anvendelser av kjemien.

Vårt mål er å bidra til enhver innsats for å fremme en kultur for ansvarlig vitenskap. Dette vil gi dagens og morgendagens generasjoner av forskere en forståelse av – og respekt for – hvilken innvirkning deres arbeid kan få på sikkerheten.

Det vi sammen med våre samarbeidspartnere bestreber oss på å opprette, er en totrinnsordning for å støtte fremskritt innen kjemien – en ordning som innebærer et kollektivt system for tidlig varsling av vitenskapelige oppdagelser som kan misbrukes, og et globalt register for kunnskap, ekspertise og teknologi som alle nasjoner bør kunne dra nytte av.

**********

Industrien har ikke vært en mindre viktig samarbeidspartner for å nå målene som er nedfelt i Kjemivåpenkonvensjonen. Industriens bekymringer ble diskutert og tatt opp helt fra starten av forhandlingene om konvensjonen.

Det var spesielt viktig at industrien hadde full tillit til ordninger for kommersielt vern. Uten slike ordninger ville det ikke kunne bli et produktivt samarbeid, og dermed ingen tilgang til kommersielle kjemiske anlegg for inspektørene.

Sett i lys av hvor tett sammenviklet konvensjonens kontrollkrav er med normale kommersielle og industrielle prosesser, er industriens aktive deltakelse helt avgjørende.

Etter å ha gjennomført rundt 2.500 inspeksjoner i over 80 land, har vi bevist at ordningene i konvensjonen fungerer. Vår ambisjon er nå å få til en sterkere integrasjon av industrien som samarbeidspartner for å sikre en fortsatt og virkningsfull gjennomføring av konvensjonen.

Mer generelt peker denne typen partnerskap med privat sektor seg ut som en viktig vei fremover for mange av de utradisjonelle multilaterale utfordringene vi står overfor i dag, fra klimaendringer til fattigdomslettelse. Dette er et nøkkelområde som OPCW fokuserer på i innsatsen for å heve konvensjonens profil og tilslutning.

**********

Da Kjemivåpenkonvensjonen ble inngått i 1992, ble den med rette hyllet som det mest håndfaste nedrustningsresultatet som var oppnådd i perioden rett etter den kalde krigen. I de to tiårene som har gått siden den tid har vi imidlertid lite annet å være stolt av når det gjelder nedrustning, med tanke på det enorme fredsutbyttet som slutten på den kalde krigen ga oss.

Det er på høy tid å bevege seg mot en annen og mer varig sikkerhet som avspeiler de fantastiske mulighetene som globaliseringen har gitt oss – en sikkerhet som tar høyde for menneskelig utvikling, økonomisk samarbeid og gjensidig fremgang.

En virkningsfull gjennomføring av Kjemivåpenkonvensjonen har spilt en avgjørende rolle for å sette et bredere fellesskap av samarbeidspartnere i stand til å delta på dette feltet.

Deres stemmer er overbevisende fordi de er pragmatiske. De unngår moralske argumenter til fordel for fakta og den måten de presenterer dem på, øker deres troverdighet. Det handler om objektive vurderinger av kontrollmetoder, innovative nytte/kostnadsanalyser av å beholde masseødeleggelsesvåpen og en åpen og ærlig gjennomgang av den kommersielle effekten av å etterleve traktaten.

Og avslutningsvis er det også slik at de også har kunnet uttrykke sin mening og prøve ut sine vurderinger gjennom den nye dialogen og samarbeidet mellom forskere og politikere, mellom industrien og det akademiske miljø og mellom det sivile samfunn og statens representanter.

Det er slike vaner OPCW har engasjert seg i å fremme.

For å bevare arven etter Nobels fredspris i 2013, kan jeg her og nå kunngjøre at prispengene som deles ut av Nobelkomiteen vil bli brukt til å finansiere årlige prisutdelinger i regi av OPCW. Disse prisene vil være en anerkjennelse av fremstående bidrag for å oppfylle konvensjonens målsetninger. Jeg er sikker på at det sivile samfunn vil fortsette å spille en viktig rolle i den forbindelse.

**********

OPCW vil på sin side gjøre sitt ytterste for å sikre at organisasjonen også vil være virkningsfull i fortsettelsen.  En organisasjon som fortsetter å investere i sine mest verdifulle aktiva – et personale bestående av høyt kvalifiserte og engasjerte mennesker. En organisasjon som foregriper fremtidige utfordringer. En organisasjon som tilpasser sine ressurser og sin ekspertise for å kunne ta opp disse utfordringene.

Syria har i så måte vært en test for oss. Å kontrollere en medlemsstats deklarasjon er en rutinesak for OPCW, men det er innlysende at det ikke er noe rutinemessig rundt omstendighetene for en slik kontroll i dette landet.

Vi vil hilse velkommen muligheten for at nye medlemsstater vil underlegge seg konvensjonens verifikasjonsregime.

Samtidig retter vi blikket ut over det vi gjør, til hvordan vi gjør det. Vårt mål er å basere oss på vår seksten år gamle suksesshistorie for å øke vår effektivitet og utvide vår rekkevidde.

Dette betyr ikke bare at vi må holde oss oppdatert på vitenskapelige og teknologiske fremskritt som kan tenkes å sette vår oppfatning av hva et kjemisk våpen består av, på prøve. Det betyr også at vi blir nødt til å forsikre oss om at vi utnytter kommunikasjonsmessige fremskritt optimalt, særlig når det gjelder offentlig tilgjengelige verktøy.

Når man har sett hvor raskt informasjon kan spres via sosiale medier og fremfor alt, verifiseres med bilder, må vi vurdere hvordan vi kan ta i bruk slike verktøy i våre overvåkings-, kontroll- og undersøkelsesaktiviteter. Dette vil kunne være spesielt nyttig når vi arbeider sammen med medlemsstater for å forhindre at ikke-statlige aktører får tilgang til materiale og know-how som kan brukes både sivilt og militært.

I en verden med globalisert handel og forsyningskjeder, kan dette også muligens hjelpe våre medlemsstater til å forbedre sporingen av eksporterte varer og materialer som kan brukes både sivilt og militært – for å sikre at denne eksporten går dit den skal og brukes til det den er ment å brukes til.

Vi vurderer også hvordan vi kan bruke nye kommunikasjonsverktøy for å øke bevisstheten om behovet for å utøve ansvarlig vitenskap, samt å fremme den aller høyeste etiske standarden hos våre fremtidige forskere og vitenskapsmenn.

Det siste punktet er at vi utvider og utdyper vårt samspill med andre internasjonale organisasjoner.

De Forente Nasjoner står helt sentralt i så måte, enten det gjelder vårt partnerskap ute i felten i Syria, eller den mer generelle, gjensidig styrkende innsatsen for å fremme nedrustning.

Likeledes er vi i kontakt med regionale organisasjoner for å benytte oss av deres fora og nettverk for å skape bevissthet omkring målsetningene i Kjemivåpenkonvensjonen, herunder for å oppnå universell tilslutning til konvensjonen.

Vårt samspill med andre, spesialiserte internasjonale organisasjoner bidrar til å identifisere overlappende områder som styrker den kjemiske sikkerheten, noe som strekker seg fra å ta opp spørsmål som grenseoverskridende kriminalitet og terrorisme til kompetansebygging for å kunne reagere på en kjemisk nødsituasjon.

Vi samarbeider også med andre organisasjoner som fører tilsyn med våpenkontrolltraktater for å utveksle den beste praksis på områder som strekker seg fra utfordringer knyttet til sivil og militært bruk til kontrollmetoder.

Institusjonelt samarbeid er selve grunnvollen for et bredere engasjement fra interesserte parter, noe OPCW er stolt over å ha oppnådd – et samarbeid som jeg håper vi kan videreføre gjennom økt kommunikasjon og bruk av sosiale medier, noe som vil stimulere til nye ideer og nyskapende innspill.

**********

Deres Majesteter,
Deres Kongelige Høyhet,
Mine damer og herrer,

Det er ingen mangelvare på lidenskap i våpenkontrollhistorien. Men allikevel, når så mye står på spill, må lidenskapen sørge for bakkekontakt med virkelighetens verden, dersom den skal nå sine ambisjoner.

Dette betyr at man må være pragmatisk, klarsynt – til og med lidenskapsløs – når det gjelder å skaffe seg de beste redskapene for å nå og konsolidere nedrustningsmålene. Og det betyr ofte at regjeringene må utvise politisk mot til å treffe tøffe beslutninger til fordel for nasjonenes fellesskap.

Kjemivåpenkonvensjonen har vist at en slik tilnærming gir resultater. For konvensjonen er mer enn bare ord og løfter på et papir. Det er en omfattende ordning som tar sikte på å gjøre verden fri for kjemiske våpen, og sørge for at de aldri mer vil true menneskeheten.

I denne ordningen er det medlemsstatene som utgjør viljen bak konvensjonen. Og det er OPCW som utgjør kraften for å omsette konvensjonens målsetninger  til virkelighet.

Vårt arbeid, som er gjennomsyret av besluttsomhet og visshet, er det internasjonale samfunnets garanti for at konvensjonen vil bli gjennomført.

Det viser at det er mulig, med utgangspunkt i storslagne drømmer, å stake ut en kurs som kan lede oss fra visjon til virkelighet.

Det tok nesten hundre år å oppnå et totalt forbud mot kjemiske våpen. Hundre år hvor tusenvis av mennesker ble ofre for disse forferdelige våpnene. Mot slutten av disse hundre årene kan vi nå rette blikket mot en fremtid uten den svøpen som de representerer.

Det kan ikke settes noen prislapp på denne bragden, og det skal heller ikke spares på innsatsen for å dele den gevinsten dette har gitt oss.

De av oss som har jobbet med kjemisk nedrustning innser at når vi har oppnådd en slik suksess, er det også vår plikt å utvide den.

Kjemivåpenkonvensjonen utgjør nå en arv som ingen fremtidig nedrustningsinnsats kan tillate seg å ignorere.

En arv hvor kjernepunktene er kontroll, et bredt engasjement fra ulike samarbeidspartnere, en bred enighet som springer ut av tillit og fremfor alt, et vitenskapelig engasjement som tjener fredens og sikkerhetens sak.

Denne arven må stå som en hjørnestein i en stadig bredere nedrustningsbue. Det er bare ved å spenne en slik bue at vi vil kunne bygge bro mellom vår sikkerhet og vår fremgang.

Skjebnen har bestemt at verden skal kvitte seg med kjemiske våpen. Og at vi skal lykkes med dette i vår levetid.

Dette er vår plass i historien.  Dette er den fremtiden vi skaper.

En fremtid som våre barn og barnebarn kan være virkelig takknemlige for.

 

Share this:
To cite this page
MLA style: "Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW) - Nobel Lecture: Å jobbe sammen for en verden fri for kjemiske våpen og veien vider". Nobelprize.org. Nobel Media AB 2014. Web. 25 Oct 2014. <http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/2013/opcw-lecture_no.html>

Recommended:

Disarm the world with the help of peace doves!

 

All you need to know about the Nobel Peace Prize!

 

Read more about the Nobel Peace Prize during the past century.