Nobel Prize

Martti Ahtisaari – Speed read

Martti Ahtisaari was awarded the Nobel Peace Prize for his important efforts, on several continents and over more than three decades, to resolve international conflicts.

Full name: Martti Ahtisaari
Born: 23 June 1937, Viipuri (now Vyborg), Finland
Died: 16 October 2023, Helsinki, Finland
Date awarded: 10 October 2008

All conflicts can be solved

For more than three decades, former Finnish President Martti Ahtisaari has played a key role as peace mediator in some of the world’s most serious conflicts. He first became widely known for his efforts in the negotiations culminating in Namibia’s independence in 1990. Ahtisaari himself considers this the most important achievement in his work for peace. Since 1998, he has been involved in peace-making between Kosovo and Serbia, and in 2005, he was appointed UN Special Envoy in conjunction with the talks on Kosovo’s final status. In 2001, he monitored the disarmament of the IRA in Northern Ireland. In 2005, Ahtisaari and his organisation Crisis Management Initiative (CMI) successfully negotiated a peace agreement between the insurgents in the Aceh Province and Indonesian authorities.

Excerpt from the announcement

“Although the parties themselves have the main responsibility for avoiding war and conflict, the Norwegian Nobel Committee has on several occasions awarded the Nobel Peace Prize to mediators in international politics. Today Ahtisaari is an outstanding international mediator. Through his untiring efforts and good results, he has shown what role mediation of various kinds can play in the resolution of international conflicts. The Norwegian Nobel Committee wishes to express the hope that others may be inspired by his efforts and his achievements.”
Oslo, 10 October 2008

Long-term commitment in Namibia

Martti Ahtisaari played a leading role in the UN’s work in Namibia from 1977, first as High Commissioner and later as Special Envoy of the UN Secretary-General. From April 1989 to March 1990 he headed the UN Transitional Assistance Group (UNTAG) in Namibia. The aim was to carry out free and democratic elections. UNTAG helped make Namibia an independent nation on 1 April 1990. The operation is regarded as one of the most successful in UN history, among other things because a large number of women were mobilised to vote. Ahtisaari also recruited a record-high number of female co-workers to UNTAG.

Organisation for sustainable peace and security

The Crisis Management Initiative (CMI) was founded by Martti Ahtisaari in 2000. Ahtisaari, who chairs the organisation, believed the world needed politically independent bodies that could arbitrate in international crises. The CMI works with international conflict prevention, conflict resolution, crisis management and sustainable security. In 2005, the organisation had a central role in resolving the complicated Aceh situation in Indonesia. The CMI has its head office in Helsinki.

In the spirit of Alfred Nobel

The Norwegian Nobel Committee awarded the peace prize to Ahtisaari “for his important effort, on several continents and over more than three decades, to resolve international conflicts. These efforts have contributed to a more peaceful world and to “fraternity between nations” in Alfred Nobel’s spirit”. “A classic peace prize in the spirit of Nobel” was one of the most common reactions to the news that the prize was awarded to Ahtisaari. Norway’s Prime Minster Jens Stoltenberg said: “It is a well-deserved prize to a man who has helped build peace and provide hope to many people in many countries.”

Learn more

Biography of Martti Ahtisaari

Martti Ahtisaari was born on June 23, 1937 in the city of Viipuri, then still part of Finland. Finland lost Viipuri when the Soviet Union attacked the country…

Related articles

• Martti Ahtisaari – Nobel Lecture

Disclaimer: Every effort has been made by the publisher to credit organisations and individuals with regard to the supply of photographs. Please notify the publishers regarding corrections.

Speedread: Anger management

Martti Ahtisaari – Facts

Martti Ahtisaari – Prize presentation

Martti Ahtisaari – Other resources

Links to other sites

On Martti Ahtisaari from Crisis Management Initiative (CMI).

Crisis Management Initiative (CMI) home page.

Martti Ahtisaari’s CV from Office of the President of the Republic of Finland.

Pages related to President Martti Ahtisaari’s period as President of Finland, 1994-2000.

Martti Ahtisaari – Photo gallery

Martti Ahtisaari with his Nobel Peace Prize medal and diploma at the award ceremony in Oslo, Norway, 10 December 2008.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

Martti Ahtisaari delivering his Nobel Lecture at the Oslo City Hall, 10 December 2008. Copyright © The Nobel Foundation 2008
Photo: Ken Opprann

Martti Ahtisaari delivering his Nobel Lecture at the Oslo City Hall, 10 December 2008. [snippet id="18863"]

The Nobel Peace Prize Award Ceremony 2008 at the Oslo City Hall, Norway.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Odd-Steinar Tøllefsen

Nobel Laureate Martti Ahtisaari (left) with members of the Norwegian Nobel Committee: Berge Furre, Sissel Rønbeck, Inger-Marie Ytterhorn and Kaci Kullmann Five.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

King Harald V of Norway (left) shakes hands with Nobel Peace Prize Laureate Martti Ahtisaari (right) after the Award Ceremony.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

Martti Ahtisaari, 2008 Nobel Peace Prize Laureate, signs the guest book at the Norwegian Nobel Institute.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

The 2008 Nobel Peace Prize Laureate with the Norwegian Royal Family at the Royal Palace in Oslo, Norway (from left to right): Queen Sonja of Norway, Eeva Ahtisaari, Martti Ahtisaari, King Harald V, Crown Princess Mette-Marit and Crown Prince Haakon of Norway.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

Martti Ahtisaari viewing the traditional torch light procession in Oslo from his balcony at the Grand Hotel, 10 December 2008. Copyright © The Nobel Foundation 2008
Photo: Ken Opprann

2008 Nobel Peace Prize Banquet. From left: Their Majesties King Harald V and Queen Sonja of Norway, Ole Danbolt Mjøs, Chairman of the Norwegian Nobel Committee, and Eeva and Martti Ahtisaari.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

2008 Nobel Peace Prize Banquet. From left: King Harald V of Norway, Nobel Peace Prize Laureate Martti Ahtisaari and Ole Danbolt Mjøs, Chairman of the Norwegian Nobel Committee.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

Nobel Peace Prize Laureate Martti Ahtisaari (middle) on stage with the hosts of the 2008 Nobel Peace Prize Concert, Sir Michael Caine and Scarlett Johansson.

© The Nobel Foundation 2008. Photo: Ken Opprann

Eeva and Martti Ahtisaari are among the audience at the Nobel Peace Prize Concert. Artists from all over the world gathered at the Oslo Spektrum in Norway to honour the 2008 Nobel Peace Prize Laureate and help spread a message of peace.

Copyright © The Nobel Foundation 2008 Photo: Ken Opprann

2008 Nobel Peace Prize Laureate Martti Ahtisaari.

Copyright © UN Photo Photo: Mark Garten

Secretary-General Ban Ki-moon (right) meets with Martti Ahtisaari (left), Special Envoy for the Future Status Process for Kosovo, at the United Nations, New York, February 2008.

Copyright © UN Photo. Photo: Mark Garten

Martti Ahtisaari (left), United Nations Secretary General Special Envoy for the Future Status Process for Kosovo, and NATO Secretary General, Jaap de Hoop Scheffer (right), at a press point at NATO, February 2007.

© NATO Photos

Martti Ahtisaari, United Nations Secretary General Special Envoy for the Future Status Process for Kosovo, February 2007.

Copyright © NATO Photos

A celebration to mark the first peace agreement between the separatist Free Aceh Movement and the Indonesian government in Banda Aceh, August 2006. From left: Eeva Ahtisaari, Juha Christensen, Martti Ahtisaari, Indonesian Vice President Yusuf Kalla, Dr Farid Husein and Mrs Kalla.

Copyright © Eeva and Martti Ahtisaari

Martti Ahtisaari (left) meets Secretary-General Kofi Annan (right) at the United Nations, New York, December 1999.

© UN Photo. hoto: Eskinder Debebe

Martti Ahtisaari and Nelson Mandela exchange decorations and handshakes during a state visit in South Africa, May 1997.

Copyright © Eeva and Martti Ahtisaari

Secretary-General Javier Perez De Cuellar (left) being briefed on the diversity of the United Nations Transition Assistance Group (UNTAG) operations in Namibia by Martti Ahtisaari (right), Special Representative of the Secretary-General for Namibia, March 1990.

Copyright © UN Photo. Photo: John Isaac

Under-Secretary General Martti Ahtisaari in his office in Manhattan, New York.

Copyright © Eeva and Martti Ahtisaari

Martti Ahtisaari, Special Representative of the Secretary-General for Namibia, inspects a contingent of United Nations Transition Assistance Group (UNTAG) police monitors from India at their base east of Rundu in the Caprivi Strip, Namibia, April 1989.

Copyright © UN Photo Photo: Milton Grant

Martti Ahtisaari takes part in negotiations in Namibia, 1989.

© Eeva and Martti Ahtisaari

Martti Ahtisaari – Nobel Lecture

English
Norwegian

Nobel Lecture by Martti Ahtisaari, Oslo, 10 December 2008.

Your Majesties, Your Royal Highnesses, Excellencies,
Distinguished members of the Norwegian Nobel Committee, Dear Friends and Colleagues around the world,

I feel both humility and gratitude at receiving this year’s Nobel Peace Prize. It is the greatest recognition anybody working in this field can be given.

What I am feeling now can only be compared with the joy I have felt when seeing the changes that peace has brought to the lives of people. When people, who have endured wars and crises, begin to build their lives in an atmosphere of peace – When faith in the future returns.

I too was a child affected by a war. I was only two years old when, as a result of an agreement on spheres of interest between Hitler’s Germany and Stalin’s Soviet Union, war broke out, forcing my family to leave soon thereafter the town of Viipuri. Like several hundred thousand fellow Karelians, we became refugees in our own country as great power politics caused the borders of Finland to be redrawn and left my home town as part of the Soviet Union. This childhood experience contributed to my commitment to working on the resolution of conflicts.

*****

Mediators do not choose the conflicts they became involved in but the parties to the conflict choose the mediator. Their participation as intermediaries is based on the trust of all the conflicting parties. The task of the mediator is to help the parties to open difficult issues and nudge them forward in the peace process. The mediator’s role combines those of a ship’s pilot, consulting medical doctor, midwife and teacher.

However, there tends to be too much focus on the mediators. With that we are disempowering the parties to the conflict and creating the wrong impression that peace comes from the outside. The only people that can make peace are the parties to the conflict, and just as they are responsible for the conflict and its consequences, so should they be given responsibility and recognition for the peace.

The process leading to Namibian independence was long and required strong commitment and determination from the Namibians. Namibia is also an excellent example of what the UN and its member states can achieve at their best. Today, looking back to those years, it feels almost unbelievable that we managed to get all the key actors, the Western five (US, UK, France, Germany and Canada), the Soviet Union, the Organisation of African Unity, (represented by the African front-line states), the South-African government and all the political parties in Namibia, including SWAPO, to work towards a shared goal. It also taught that a durable solution can only be found if one is also prepared to engage in discussions with your political opponents. I do believe that the experience from the Namibia operation encouraged the government of South Africa to begin the process of democratic change.

The peace process in Aceh showed how important it is that a country’s political leadership is committed to finding a solution to an internal conflict. Joint efforts by the political leadership in Indonesia and the Free Aceh Movement resulted in a peace agreement. However, it was only a start. Social and economic reforms can only progress if both negotiating parties and the population at large are committed to them in the long term. Work remains to be done in developing a national system that protects, sustains and improves the quality of life in Aceh.

All conflicts can be resolved

Wars and conflicts are not inevitable. They are caused by human beings. There are always interests that are furthered by war. Therefore those who have power and influence can also stop them.

Peace is a question of will. All conflicts can be settled, and there are no excuses for allowing them to become eternal. It is simply intolerable that violent conflicts defy resolution for decades causing immeasurable human suffering, and preventing economic and social development. The passivity and impotence of the international community make it more difficult for us to place our faith in jointly built security structures. Despite the many challenges, even the most intractable conflicts can be resolved if the parties involved and the international community join forces and work together for a common aim. The United Nations provides the right framework for international peace efforts and solutions to global problems. However, we are all aware of the constraints of the United Nations and of the tendency of the member states to give it demanding assignments without providing adequate resources and political support. It is important that the UN member states work resolutely to strengthen the world organization. We cannot afford to lose the UN.

In a conflict, one party can always claim victory, but building peace must involve everybody: the weak and the powerful, the victors and the vanquished, men and women, young and old. However, peace negotiations are often conducted by a small elite. In the future we must be better able to achieve a broader participation in peace processes. Particularly, there is a need to ensure the engagement of women in all stages of a peace process.

Peace processes and the agreements resulting from them end the violence. But the real work only starts after a peace agreement has been concluded. The agreements reached have to be implemented. Social and political change does not happen overnight, and the reconstruction and establishment of democracy demand patience. That requires a comprehensive approach to peacebuilding, and support for civil society.

Inequality breeds conflict

Growing inequality within countries and between regions deepens the existing cleavages. It is our task to create a future and hope for regions and countries in crisis where young people suffer from unemployment and have little prospects of improving their lives. Unless we can meet this challenge, new conflicts will flare up and we will lose another generation to war.

There has been a great deal of talk this year about the financial crisis. This financial crisis also highlights the importance of maintaining the commitment of the international community to development cooperation. The effects of this crisis may prove another major setback for the developing world. The very poorest people are already being hit hardest by the impact of climate change, rising food prices and lower levels of foreign trade. A reduction in foreign assistance and investment would be disastrous for badly needed economic growth. At this difficult time, I call on all governments to remain committed to their stated goals of eradicating poverty.

We must all be able to contribute to our own future and to the future of our communities. If the present trend continues, we will be faced with a situation where hundreds of millions of young people will be out of work in countries that are in early stages of development. If nothing is done, we will be creating an effective breeding ground for crime, instability and war as young people lose all hope. I believe that the fight against poverty is also the most effective measure of countering terrorism in the long term.

I returned ten days ago from Liberia I came away with mixed feelings. First, a feeling of sadness at the scale of destruction that the war left in Liberia and the size of the challenge for the Government and the international community. Second, a degree of optimism that the people we met, can begin to make a real difference – but only if the international community can retain its commitment to Liberia over the long term.

Conflict settlement requires the injection of optimism and hope born from employment and economic opportunities. Otherwise, fragile peace agreements can rarely be sustained. Over the long term, only the private sector is capable of growing new enterprises, creating investment opportunities which provide employment and enduring economic security. Attracting private-sector investment into war-torn areas is not easy. It requires innovation. A mix of non-economic and economic incentives will have to be devised. Similarly, involvement of the private sector in the larger work of formulating strategies for post-war recovery will require innovative thinking.

A solution must be found to the Middle East conflict

The most challenging peace-building project ahead of us is finding a solution to the conflicts in the Middle East, which have continued for decades. The tensions and wars in the region have been going on for so long that many have come to believe that the Middle East knot can never be untied.

I do not share this belief. All crises, including the one in the Middle East, can be resolved. The solution would require a contribution from all the parties involved as well as the international community as a whole. We might be strengthened in our resolve if we set our sights on the future and imagine what the world could look like if the countries in the region could jointly begin to develop their economic potential, build transport links, make full use of their educated population and begin to reap the benefits of an advantageous location in the crossroads of three continents.

I hope that the new President of the United States, who will be sworn in next month, will give high priority to the Middle East conflict during his first year in office. The European Union, Russia and the UN must also be seriously committed so that a solution can be found to the crises stretching from Israel and Palestine to Iraq and Iran. If we want to achieve lasting results, we must look at the whole region.

The credibility of the whole international community is at stake. We cannot go on, year after year, simply pretending to do something to help the situation in the Middle East. We must also get results.

For many people, tensions between religions have provided an easy explanation for the intractability of the Middle East crisis. I cannot accept this view. During my career I have seen many crises in which religion has been used as a weapon or as an instrument for prolonging the conflict. Religions themselves are, however, peace-loving. They can also be a constructive force in peace-building, and this also applies to the Middle East.

Peace mediators do not work alone

All parties to the conflict play a key role in finding a peaceful solution and putting it into practice. Likewise, a single outside party is rarely able to play all the roles that are required for a peace process to succeed.

All my peace assignments have taught me that a peace process is largely a matter of cooperation and partnership between different actors, parties to a conflict, peace mediators, governments, the civic society and international organizations.

Even though all eyes are often on the peace mediators, it is important to emphasize the role of the mediation teams and the other important actors outside the direct negotiation process itself. In my work I have always been in a privileged position to build up my own team, including my colleagues at the organization I founded after my Finnish Presidency, Crisis Management Initiative. I have had the opportunity to work with many highly qualified colleagues in different peace processes. Without them I would not be here today.

I hope that all those brave women and men that have worked for the peace in their country would feel that they can share this prize with me.

However, my biggest source of strength is my family. My wife Eeva and my son Marko have always been at my side. They have provided me with both support and constructive criticism. I offer them my heartfelt thanks.

Dear friends,

I hope that this distinguished prize awarded to me will encourage individuals and organizations to continue their efforts for peace. I also hope that they will receive full support for their work in the future.

If we work together, we can find solutions. We should not accept any excuses from those in power. Peace is a question of will.

Thank you!

Martti Ahtisaari – Nobel diploma

Copyright © The Nobel Foundation 2008
Artist: Rolf Nerli
Calligrapher: Inger Magnus
Photo reproduction: Thomas Widerberg

Martti Ahtisaari – Nobelforedrag

English
Norwegian

Nobelforedrag av Martti Ahtisaari, Oslo, 10. desember, 2008.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, Eksellenser, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, kjære venner og kolleger rundt om i verden,

Jeg føler både ydmykhet og takknemlighet over å være dette årets mottaker av Nobels fredspris. Det er den høyeste utmerkelsen man kan få når man arbeider på dette området.

Det jeg føler nå kan kun sammenlignes med den gleden jeg har følt når jeg har sett hvilke forandringer freden har ført til for folks liv. Når mennesker som har vært gjennom kriger og kriser begynner å bygge opp sine liv igjen i et fredelig klima – Når troen på fremtiden vender tilbake.

Som barn ble også jeg rammet av krig. Jeg var bare to år gammel da krigen brøt ut som resultat av en avtale om deling av interessesfærer mellom Hitlers Tyskland og Stalins Sovjetunionen, og kort etter ble min familie tvunget til å forlate byen Viipuri (Viborg). Som flere hundre tusen andre karelere, ble vi flyktninger i eget land da stormaktenes politikk førte til at Finlands grense ble trukket opp på nytt og min hjemby ble en del av Sovjetunionen. Denne barndomsopplevelsen har bidratt til mitt engasjement i arbeidet med konfliktløsing.

*****

Meglere velger ikke selv hvilke konflikter de blir involvert i, det er partene i konflikten som velger megleren. Meglerens deltakelse som mellommann er basert på tillit fra alle parter i konflikten. Meglerens oppgave er å hjelpe partene med å åpne opp vanskelige spørsmål og dytte dem fremover i fredsprosessen. Meglerens rolle er en kombinasjon av ulike roller: los, konsulterende lege, jordmor og lærer.

Det er allikevel en tendens til at det blir for mye fokus på meglerne. Gjennom dette fratar vi partene i konflikten deres egne evner og skaper det feilaktige inntrykket at fred er noe som kommer utenfra. De eneste som kan skape fred er partene i konflikten, og på lik linje med at de er ansvarlige for konflikten og dens konsekvenser, må de også gis ansvar og anerkjennelse for freden.

Prosessen som førte til uavhengighet i Namibia var en lang prosess som nødvendiggjorde et sterkt engasjement og besluttsomhet fra namibiernes side. Namibia er også et fremragende eksempel på hva FN og FNs medlemsstater kan oppnå på sitt beste. Når jeg i dag ser tilbake på disse årene, er det nesten utrolig at vi klarte å få alle hovedaktørene, fra de fem vestlige statene (USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Canada), Sovjetunionen, Organisasjonen for afrikansk enhet, (representert ved de afrikanske frontlinjestatene), den sørafrikanske regjeringen og samtlige politiske partier i Namibia, herunder også SWAPO, til å jobbe sammen mot et felles mål. Det lærte oss også at en varig løsning kun er mulig dersom man er villig til å gå inn i diskusjoner med politiske motstandere. Jeg tror at erfaringen fra operasjonen i Namibia ansporet regjeringen i Sør-Afrika til å innlede prosessen for demokratisk endring.

Fredsprosessen i Aceh viste hvor viktig det er at et lands politiske ledelse engasjerer seg for å finne en løsning på en intern konflikt. En felles innsats av den politiske ledelsen i Indonesia og av Free Aceh Movement førte til en fredsavtale. Dette var imidlertid bare en begynnelse. Sosiale og økonomiske reformer kan kun føre frem dersom både forhandlingspartene og befolkningen som helhet forplikter seg til dem på lang sikt. Det gjenstår fortsatt arbeid med å utvikle et nasjonalt system som beskytter, opprettholder og bedrer levekårene i Aceh.

Alle konflikter kan løses

Kriger og konflikter er ikke uunngåelige. De forårsakes av mennesker. Det er alltid interesser som fremmes gjennom krig. Derfor er det også slik at de som har makt og innflytelse kan stoppe dem.

Fred er et spørsmål om vilje. Alle konflikter kan løses, og det finnes ingen unnskyldning for å la dem fortsette i det uendelige. Det rett og slett ikke til å holde ut at voldelige konflikter unndrar seg en løsning i flere tiår, og dermed fører til enorme menneskelige lidelser og forhindrer økonomisk og sosial utvikling. Det internasjonale samfunnets passivitet og maktesløshet gjør det vanskeligere for oss å tro på sikkerhetsstrukturer som er bygget opp i fellesskap. Trass i de mange utfordringene, kan selv de mest fastlåste konflikter bli løst hvis de involverte partene og det internasjonale samfunn slår seg sammen og jobber for et felles mål. De Forente Nasjoner er den riktige rammen for internasjonale fredsanstrengelser og løsninger på globale problemer. Vi er imidlertid alle klar over de begrensningene De forente nasjoner har og medlemsstatenes tendens til å gi FN krevende oppdrag uten samtidig å følge opp med tilstrekkelige ressurser og politisk støtte. Det er viktig at FNs medlemsstater jobber besluttsomt for å styrke denne verdensomspennende organisasjonen. Vi har ikke råd til å miste FN.

I en konflikt er det alltid slik at den ene parten kan påberope seg seieren, men fredsbygging må involvere alle, de svake og de mektige, seierherrene og de beseirede, menn og kvinner, ung og gammel. Imidlertid blir fredsforhandlinger ofte gjennomført av en liten elite. I fremtiden må vi bli sørge for å oppnå en bredere deltakelse i fredsprosessene. Det er spesielt viktig å sikre at kvinner deltar i alle fasene av en fredsprosess.

Fredsprosesser og de avtaler de munner ut i fører til at volden tar slutt. Men det virkelige arbeidet starter først etter at en fredsavtale er inngått. De inngåtte avtalene må settes ut i livet. Sosiale og politiske endringer skjer ikke over natten, og gjenoppbygging og opprettelse av demokrati krever tålmodighet. Dermed kreves en helhetlig tilnærming til fredsbygging, samt støtte til det sivile samfunn.

Ulikhet avler konflikt

Økte ulikheter innad i land og mellom regioner forverrer de eksisterende splittelsene. Det er vår oppgave å skape en fremtid og håp for regioner og land som er i krise, hvor unge mennesker går arbeidsledige uten noe særlig håp om å bedre sine liv. Med mindre vi tar denne utfordringen på alvor vil nye konflikter blusse opp og vi vil miste ytterligere en generasjon til krigen.

Det har i år vært mye snakk om finanskrisen. Denne finanskrisen understreker også betydningen av å opprettholde det internasjonale samfunnets engasjement i utviklingssamarbeidet. Virkningen av denne krisen kan vise seg å bli nok et stort tilbakeslag for utviklingslandene. De aller fattigste er allerede nå de som er hardest rammet av virkningene av klimaendringen, økte matvarpriser og redusert utenrikshandel. Et kutt i utenlandsk bistand og investeringer vil bli katastrofalt for den økonomiske veksten som det er så stort behov for. I denne vanskelige tiden vil jeg anmode alle regjeringer om å overholde de målene de har forpliktet seg til når det gjelder fattigdomsavskaffelse.

Vi må alle kunne bidra til vår egen fremtid og til våre samfunns fremtid. Hvis dagens tendens fortsetter, vil vi stå overfor en situasjon hvor flere hundre millioner unge mennesker vil stå uten arbeid i land som er i den tidlige fasen av sin utvikling. Hvis ingenting gjøres, vil vi skape en effektiv yngleplass for kriminalitet, instabilitet og krig etter hvert som de unge mister alt håp. Jeg mener at kampen mot fattigdommen også er det mest effektive tiltaket for å bekjempe terrorismen på lang sikt.

Jeg kom hjem fra Liberia for ti dager siden med blandede følelser. For det første følte jeg tristhet over omfanget av ødeleggelsene som krigen i Liberia har forårsaket og dermed også omfanget av den utfordringen som regjeringen og det internasjonale samfunnet står overfor. For det andre følte jeg en viss optimisme over at de menneskene vi møtte faktisk kan begynne å få ting til å endre seg – men kun hvis det internasjonale samfunnet står fast ved sine forpliktelser overfor Liberia på lang sikt.

Konfliktløsing krever innsprøyting av optimisme og håp som oppstår gjennom sysselsetting og økonomiske muligheter. Hvis ikke, er det sjelden mulig å opprettholde skjøre fredsavtaler. På lang sikt er det kun privat sektor som kan skape nye foretak, skape nye investeringsmuligheter som gir sysselsetting og varig økonomisk trygghet. Det er ikke enkelt å trekke investeringer fra privat sektor til krigsherjede områder. Det krever innovasjon. En blanding av ikke-økonomiske og økonomiske insentivordninger må utvikles. Likeledes krever det innovativ tenking når privat sektor skal involveres i det bredere arbeidet med å formulere strategier for gjenreising etter krigen.

En løsning må finnes på konflikten i Midt-Østen

Det mest utfordrende fredsbyggende prosjektet vi har foran oss er å finne en løsning på konfliktene i Midt-Østen, som har pågått i flere tiår. Spenningene og krigene i denne regionen har pågått så lenge at mange etter hvert tror at det aldri vil bli mulig å nøste opp i floken i Midt-Østen.

Jeg deler ikke dette synspunktet. Alle kriser, også krisen i Midt-Østen, kan løses. En løsning vil forutsette et bidrag fra alle involverte parter og fra det internasjonale samfunn som helhet. Det kan styrke vår besluttsomhet dersom vi retter blikket fremover og forestiller oss hvordan verden ville se ut dersom landene i denne regionen i fellesskap kunne begynne å utvikle sitt økonomiske potensiale, bygge opp transportforbindelser, fullt ut ta i bruk sin utdannede befolkning og begynne å høste fruktene av regionens gunstige beliggenhet i skjæringspunktet mellom tre kontinenter.

Jeg håper at den nye presidenten i USA, som vil bli tatt i ed neste måned, vil ha konflikten i Midt-Østen som førsteprioritet i løpet av sitt første år som president. Den europeiske union, Russland og FN må også engasjere seg seriøst slik at man kan finne en løsning på de krisene som strekker seg fra Israel og Palestina til Irak og Iran. Hvis vi ønsker å oppnå varige resultater, må vi se på hele denne regionen.

Troverdigheten til hele det internasjonale samfunnet står på spill. Vi kan ikke fortsette, år etter år, å bare late som om vi gjør noe for å avhjelpe situasjonen i Midt-Østen. Vi må også oppnå resultater.

For mange har spenningen mellom religionene vært en enkel forklaring på hvorfor krisen i Midt-Østen har vært så gjenstridig. Jeg kan ikke akseptere dette synspunktet. I løpet av min karriere har jeg sett mange kriser hvor religionen ble brukt som et våpen eller et instrument for å forlenge konflikten. Religionene er imidlertid i seg selv fredselskende. De kan også være en konstruktiv kraft i fredsbyggingen, og dette gjelder også for Midt-Østen.

Fredsmeglere jobber ikke alene

Alle parter i konflikten spiller en sentral rolle når det gjelder å komme frem til en fredelig løsning og sette den ut i livet. Likeledes er det sjelden slik at én utenforstående part kan spille alle de rollene som er nødvendige for at en fredsprosess skal lykkes.

Alle mine fredsoppdrag har lært meg at en fredsprosess i bunn og grunn handler om samarbeid og partnerskap mellom ulike aktører, parter i en konflikt, fredsmeglere, regjeringer, det sivile samfunn og internasjonale organisasjoner.

Selv om alles øyne ofte er rettet mot fredsmeglerne, er det viktig å understreke den rollen som forhandlingsteamet og de andre viktige aktørene utenfor selve den direkte forhandlingsprosessen spiller. I mitt arbeid har jeg alltid hatt privilegiet av å kunne bygge opp mitt eget team, herunder mine kolleger i den organisasjonen jeg stiftet etter at jeg hadde vært president i Finland, Crisis Management Initiative. Jeg har hatt muligheten til å jobbe med mange høyt kvalifiserte kolleger i ulike fredsprosesser. Uten dem ville jeg ikke ha stått her i dag.

Jeg håper at alle disse modige kvinner og menn som har arbeidet for fred i sitt eget land føler at de kan dele denne prisen med meg.

Min største kilde til styrke er allikevel min familie. Min hustru Eeva og min sønn Marko har alltid stått ved min side. De har gitt meg både støtte og konstruktiv kritikk. Min mest dypfølte takk går til dem.

Kjære venner,

Jeg håper at denne ærefulle prisen som jeg nå mottar vil oppmuntre individer og organisasjoner til å fortsette innsatsen for fred. Jeg håper at de også vil få full støtte for sitt arbeid i tiden fremover.

Hvis vi arbeider sammen, kan vi finne løsninger. Vi må ikke godta noen unnskyldninger fra de som sitter ved makten. Fred er et spørsmål om vilje.

Tusen takk!

Tale

Tale av leder av Den Norske Nobelkomite Ole Danbolt Mjøs, Oslo, 10. desember, 2008

Dykkar Majestetar, høgvørde Kronprins og Kronprinsesse, Privinnarar, Eksellensar, Mine damer og herrar,

Den Norske Nobelkomite kunngjorde årets fredspris 10. oktober, og byrja kunngjeringa slik: “Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2008 skal tildelast Martti Ahtisaari for den store innsatsen han har lagt ned på fleire kontinent og gjennom meir enn tre tiår for å løyse internasjonale konfliktar. Denne innsatsen har verka til ei fredelegare verd og til ‘brorskap mellom nasjonane’ i Alfred Nobels ånd.”

Vi gratulerer Martti Ahtisaari med årets fredspris! Paljon onnea, Martti Ahtisaari!

10. desember er den aller viktigaste dagen i Nobelåret. Då blir prisane i medisin, fysikk, kjemi og litteratur delte ut i Stockholm. Prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel blir også delt ut der. Vi helsar kvar og ein av vinnarane, som litt seinare i dag får sine prisar i Stockholm. Og så blir altså fredsprisen delt ut i Oslo. Nobel bestemte i sitt testamente at den skulle delast ut av ein komite “af fem personer som väljas af Norska Stortinget”. Det er oss her på scenen, saman med komiteens sekretær.

Nobel bestemte også at alle prisane skulle delast ut på grunnlag av prestasjonar i “det förlupne året”. På dette punktet trur eg alle komiteane berre må vedkjenne syndene sine. I alle fall må Den Norske Nobelkomite melde at det ikkje er noko heilt spesielt i 2008 som er grunnen til at Ahtisaari i dag blir tildelt Nobels fredspris. Han får prisen nettopp for “den store innsatsen han har lagt ned på fleire kontinent og gjennom meir enn tre tiår”. Det er ikkje så lett å lese setning for setning heilt bokstaveleg i Nobels testamente.

I Noreg synest vi at vi kjenner Ahtisaari godt. Mange nordmenn har møtt han; ein del av dei er her i dag. Han har ein lang karriere som finsk og internasjonal politikar. Og så har han jo norske røter! Oldefaren hans kom frå Tistedalen i Østfold. Eg ser i eit intervju at Ahtisaari sjølv lurte på om det kunne bli halde mot han at han var “12,5 prosent norsk”” Det kan godt hende at vi dei seinare tiåra har vore spesielt strenge andsynes norske kandidatar. Men i 1921 og 1922 var Nobelkomiteen ikkje skvetten. Då gav den prisen først til Christian Lange og så til Fridtjof Nansen året etter. To nordmenn har fått fredsprisen mot fem svenskar og ein danske. Først nå får ein finne prisen. Vi har lytta til Alfred Nobel. Han formante at den verdigaste kandidaten skulle få prisen “antigen han är Skandinav eller ej.”

Martti Ahtisaari er fødd i Viborg, men under Vinterkrigen 1939-40 flytta han og mora til Kuopio og seinere til Uleåborg. Faren var ved fronten. Etter krigen blei Viborg, den nest største byen i Finland, innlemma i Sovjetunionen, og nesten alle dei finske innbyggjarane evakuerte til finsk territorium. Denne røynsla “forklarer mitt ønske om å fremme fred og således hjelpe andre som har gått gjennom det samme som meg,” har Ahtisaari fortalt. Allereie som 23-åring, i 1960, drog Ahtisaari til Karachi i Pakistan, der han i tre år leidde oppbygginga av eit KFUM-senter for fysisk utdanning og også for utdanning av lærarar. Her blei han vand med å leve i eit internasjonalt miljø. Etter utdanning på Den tekniske høgskulen i Helsingfors byrja Ahtisaari i Utanriksdepartementet i 1965. Her arbeidde han spesielt med utviklingsbistand.

Ahtisaari skulle få nesten heile verda som arbeidsfelt. I 1973 blei han finsk ambassadør til Tanzania. I 1977 blei han utnemnt til United Nations Commissioner for Namibia og også Special Representative of the Secretary General for Namibia. Dei neste fjorten åra skulle Namibia bli det landet der han la ned størst arbeidsinnsats, sjølv om han i denne perioden også tok på seg anna arbeid både internasjonalt og i Finland.

Av sine mange meklingsprestasjonar set Ahtisaari sjølv arbeidet i Namibia høgst. Meklinga tok så lang tid. Så mange aktørar og dimensjonar var involverte. USA og Sovjetunionen var engasjerte. Den kalde krigen fann i aller høgste grad stad også i det sørlege Afrika. I nabolandet Angola gjekk det føre ein borgarkrig der Cuba og Sør-Afrika var med. Namibia var formelt eit område som FN hadde tilsynet med, men i røynda blei det styrt av Sør-Afrika. Sjølvstenderørsla SWAPO voks seg stadig sterkare.

Fredsprosessen blei stimulert av at den kalde krigen tok slutt. Den blei også påskunda ved at eit nytt kvitt Sør-Afrika under F.W. de Klerk voks fram. Men midt i alt dette, med alle trådane samla i si hand, stod altså Martti Ahtisaari. Han er blitt kalla “Namibias jordmor”. Av og til er jordmora avgjerande for liv og død. Ingen diplomat gjorde meir enn han for å hjelpe Namibia til sjølvstende – det skjedde 21. mars 1990, etter 24 års kamp. I dag er Ahtisaari æresborgar av landet. Det er mange guttar i Namibia som heiter Martti. Det må vere ei ære vel så stor som å bli tildelt Nobels fredspris!

Vi takkar Ahtisaari for innsatsen i Namibia!

I Namibia var Ahtisaari utstyrt med mandat frå FN. Gjennom mange år måtte han handtere mange ulike aktørar på høgst forskjellige nivå. I Aceh var situasjonen heilt annleis. Der gjekk det føre ein alvorleg konflikt om Acehs status mellom dei sentrale styresmaktene i Djakarta på den eine sida og Free Aceh Movement (GAM) på den andre. Heilt sidan 1976 hadde GAM ønskt sjølvstende. Blodige kampar hadde vore utkjempa. Sivilbefolkninga leid – som alltid – mest under konflikten. Minst 15 000 menneske mista livet. Ein landsby blei kalla “Enkenes by”. Mennene frå landsbyen var enten blitt drepne eller hadde gøymt seg oppe i fjella. I 2003 var ei fredsavtale frå året før brote saman. Alt syntest ved det gamle. Partane hadde ikkje snakka saman på tjue månader.

I denne situasjonen tok Ahtisaari eit initiativ saman med sin organisasjon Crisis Management Initiative (CMI). Dei hadde ikkje noko internasjonalt mandat. Dei såg mogelegheiter der andre berre såg konfliktar. Men dei trudde arbeidet ville ta tid. Ahtisaari sa at når eit ektepar ikkje har snakka saman på tjue måneder, kan du ikkje vente at kjærleiken vil blomstre med ein gong. Sjølv om kjærleiken kanskje ikkje blomstra, gjekk fredsmeklinga raskt. I januar 2005 førte Ahtisaari og CMI partane saman i Finland. Sju månader seinare hadde regjeringa og GAM skrive under på ei fredsavtale i Helsingfors.

Ein naturkatastrofe bidrog til løysinga. Den ufattelege tsunamien hadde ramma Aceh særleg hardt. Minst 170 000 menneske mista livet berre der. I all si gru skulle katastrofen gjere det lettare å skape fred. Men naturkatastrofar legg ikkje nødvendigvis tilhøva til rette for samarbeid og samkjensle. Det erfarte vi i Sri Lanka, der utviklinga gjekk i feil retning trass i tsunamien. Nokon måtte føre partane saman. Nokon måtte leggje forholda til rette. Ahtisaari og CMI oppnådde at partane blei samde om at Aceh skulle vere ein del av Indonesia, men få omfattande sjølvstyre. GAM skulle levere inn våpna, og gjerast om til eit politisk parti. Prosessen har gått overraskande bra, sjølv om det framleis finst utfordringar. Val skal haldast i april 2009. President Susilo Bambang Yudhoyono i Indonesia har kalla Ahtisaari “En fredens mester”.

Vi takkar Ahtisaari for løysinga i Aceh!

Balkan er det tredje området der meklingsarbeidet til Ahtisaari har ført til resultat. I Bosnia-Herzegovina arbeidde han som meklar for FN. I 1999 bidrog han saman med Russlands statsminister Viktor Tsjernomyrdin til å gjere slutt på krigen om Kosovo. Det var dei to saman som fekk Slobodan Milosevic til å stoppe krigen. Ahtisaari er ikkje ein som talar med store ord om verka sine. Om Kosovo har han i eit intervju sagt at Tsjernomyrdin og han ”ikke forhandlet med Milosevic. Vi presenterte ganske enkelt et tilbud som ville gjøre det lettere å få en slutt på bombingen, forutsatt at han forpliktet den jugoslaviske regjeringen til visse prinsipper.”

Det er ingen gitt å løyse alle internasjonale problem. Nokre gonger står partane for langt frå kvarandre. Då må vi vere nøgde dersom tvistemålet kjem berre nokre skritt nærmare ei løysing. Dei siste åra har Ahtisaari arbeidd hardt for å finne ei varig løysing for Kosovo. I november 2005 blei han utnemnt til Special Envoy of the United Nations Secretary-General for Kosovos framtidige status. Oppgåva var vanskeleg. Partane stod svært langt frå kvarandre. Fleire hundreår med bitter historie skilde dei. Dei siste tjue åra hadde vore ei meir eller mindre vedvarande krise. Serbia var grunnleggjande imot at Kosovo skulle bli sjølvstendig. Kosovoalbanarane på si side – og dei utgjorde no meir enn 90 prosent av alle innbyggjarane – ønskte ingenting anna. I Aceh blei det funne eit kompromiss. I Kosovo var det umogeleg med eit kompromiss. I januar 2007 la Ahtisaari fram sitt forslag til løysing. Kosovo skulle nærmast bli sjølvstendig, berre underlagd eit visst internasjonalt tilsyn. Serberane i Kosovo skulle ha betydeleg autonomi. Visse band til Serbia skulle dei få rett til å ha også i framtida. Forslaget møtte massiv motstand i Serbia. Kosovoalbanarane var like eintydig positive.
 
Ahtisaaris forslag til løysing blei aldri vedteke av FNs Tryggingsråd. Russland, som har sterke band til Serbia, var mot. I juli 2007 erklærte Ahtisaari at oppdraget var fullført. Nye forhandlingar inspirerte av USA, EU og Russland førte heller ikkje til ei løysing som begge partar kunne godta. Etter det erklærte kosovoalbanarane Kosovo som sjølvstendig den 17. februar 2008. Den nye staten blei raskt anerkjent av USA og dei fleste av EU-landa. Hittil har over 50 land gjort det same. Den 10. oktober høyrde Ahtisaari at Makedonia og Montenegro hadde anerkjent Kosovo. Så fekk han telefonen om Nobels fredspris. Det må ha vore ein hyggjeleg dag!

Serbia, støtta av Russland, tek framleis avstand frå den nye staten. Det kan likevel hevdast at Ahtisaaris løysing for Kosovo langt på veg er blitt gjennomført i praksis. Kosovo har fått sjølvstende. Konflikten hadde ikkje noka anna løysing. Mykje tyder likevel på at den serbiske minoriteten vil bli meir eller mindre integrert i Serbia, i strid med Ahtisaari sin plan.

Vi takkar Ahtisaari for arbeidet med å løyse Kosovo-konflikten!

Det er nesten ikkje til å tru alt det Ahtisaari har rokke over. Hans største bedrifter har vi nemnt. Dei er knytt til Namibia, Aceh og Kosovo. Men han har også ytt viktige bidrag til fred og forsoning i Nord-Irland, i Sentral-Asia og på Afrikas Horn. I tillegg til alt dette har han i seks år vore Finlands president. I presidentperioden, frå 1994 til 2000, betra Finlands økonomi seg vesentleg. Finland blei medlem av EU. Boris Jeltsin og Bill Clinton møttest i Helsingfors. Men med det finske politiske establishment til stades her i Oslo Rådhus skal vi vere varsame med å tildele Ahtisaari for mykje av æra for denne utviklinga.

I 2008 har Ahtisaari og Crisis Management Initiative vore involverte i forhandlingar om fred i Irak. I samarbeid med fleire amerikanske institusjonar fekk CMI, med Ahtisaari som “senior advisor”, i april i Helsingfors 36 irakiske politikarar til å bli samde om ei prinsipperklæring for fred i Irak. Erklæringa slo fast at dialog og forhandlingar må vere den viktigaste måten å løyse problema i landet på. Tilretteleggjarar, såkalla “Facilitators”, frå Nord-Irland og Sør-Afrika er også med på dette arbeidet. CMI og Ahtisaari medverkar framleis i den vidare prosessen.

Ofte har Den Norske Nobelkomite gitt Nobels fredspris til partane i ein konflikt. Det er partane, og personane som representerer desse partane, som ber den personlege og politiske risikoen ved å inngå ei fredsavtale. Men også meklarar står andsynes store utfordringar. Partane i ein konflikt treng nesten alltid hjelp for å kome til målet. Den Norske Nobelkomite har heidra meklarane frå Theodore Roosevelt i 1906 til Kofi Annan i 2001 og Jimmy Carter i 2002. Ahtisaari høyrer altså til ei eksklusiv gruppe av meklarar som har medverka på avgjerande vis til fred og forsoning i verda. Innsatsen har vore iherdig. Ahtisaari har oppnådd gode resultat. Han har vist kva for rolle mekling av mange ulike slag kan spele for løysing av svært kompliserte internasjonale konfliktar.

Meklarar er sikkert nesten like forskjellige som folk flest. Sjølv har Ahtisaari sagt: “Jeg har lært at du oppnår ikke fred ved bare å si hyggelige ting til partene. Du må være oppriktig. Du må ha mot til å si til folk at de opptrer kontraproduktivt. Jeg er oppriktig. Jeg er ikke alltid hyggelig.” Dette høyrest kanskje ikkje så vanskeleg ut. I Aceh spurde han partane rett ut: “Ønsker dere å vinne krigen, eller ønsker dere fred?” Optimisme er viktig i meklingsarbeid. Ahtisaari trur at einkvar konflikt kan løysast. Einkvar. Det er optimisme det. Finsk sisu har sikkert hjelpt godt. Det har nok støtta frå kona Eeva også. Evna til å lytte og til å gå til kjernen i problema er avgjerande. Mange har dessutan sagt at du oppnår mest dersom du ikkje er for oppteken av å skaffe deg eiga ære. Det tyder jo ikkje at ein seinare ikkje kan få Nobels Fredspris.

Berre dei færraste av oss kan bli fredsmeklarar på høgt internasjonalt nivå. Men vi kan alle bli fredsmeklarar på nasjonalt eller lokalt nivå, i nabolag, i skulen og i familien. Her kan universitet og skular gjere ein viktig innsats. Ahtisaari har sagt det slik: “Vi alla skal titta i spegeln och fråga oss själva om jag har gjort mitt bästa för freden.”

Eg likar å slutte Nobeltalen med eit skjønnlitterært sitat. I år skal diktaren vere finsk. Teksten er skriven i 1926 av Frans Eemil Sillanpää. I 1939 fekk han Nobelprisen i litteratur. Sillanpää er den einaste finnen som har fått litteraturprisen. Teksten er omsett frå finsk til norsk av Jan Erik Kaplon. Eg les den som ei helsing frå Finlands einaste litteraturprisvinnar til landets første fredsprisvinnar:

“Dypest sett har hele menneskeheten felles skjebne. Vår nød er felles.
Derfor må vi ære de anstrengelsene ethvert menneske gjør seg for å lindre og fjerne den felles nøden.

Enhver krig er en skam for den som fører den og for hele menneskeheten. Krig ender alltid i elendighet. Kun i fredens tid gjør menneskeheten sine gode gjerninger. Bare da makter vi å forebygge nøden. Den som bygger freden, bygger menneskeligheten.” “Se joka rakentaa rauhaa, rakentaa ihmisyyttä.” 
 
Vi gratulerer Martti Ahtisaari med Nobels fredspris. Parhaat onnittelut, Martti Ahtisaari! Den Norske Nobelkomite vonar at andre let seg inspirere av innsatsen og av resultata dine.