Mohamed ElBaradei – Speed read

Mohamed ElBaradei was awarded the Nobel Peace Prize, jointly with the International Atomic Energy Agency (IAEA), for his efforts to prevent nuclear energy from being used for military purposes and to ensure that nuclear energy for peaceful purposes is used in the safest possible way.

Photo of Mohamed ElBaradei
Mohamed ElBaradei. Photo: M. Pelletier

Full name: Mohamed ElBaradei
Born: 17 June 1942, Cairo, Egypt
Date awarded: 7 October 2005

Nuclear disarmament

The 2005 Nobel Peace Prize was co-awarded to the International Atomic Energy Agency (IAEA) and its Director General Mohamed ElBaradei. ElBaradei was born on 17 June 1942 in Cairo, Egypt. He is married, and has two children. Elbaradei has a doctorate in international law obtained from universities in Egypt and the USA. He began his career as a diplomat in the Egyptian delegation to the UN. From 1974 to 78 he was a special assistant to the Foreign Minister of Egypt. He became a senior fellow of the International Law Program at the United Nations Institute for Training and Research in 1980. ElBaradei was associated with the IAEA from 1984 to 2009. He is described as a knowledgeable, hard-working person, with a mild, unpretentious manner. He and the IAEA conducted their activities under strong pressure both from the countries being inspected and from the nuclear powers themselves.

Dedicated advocate

ElBaradei received the prize for his role as an unafraid spokesman for his cause. He has put forth numerous proposals relating to non-proliferation, disarmament and the peaceful use of nuclear energy. According to ElBaradei, the Nobel Peace Prize would help to focus public attention on disarmament and non-proliferation issues. ElBaradei has served in a number of high-level positions within the IAEA and served three periods as the elected Director General. “Verification and diplomacy, used together, can work”, ElBaradei has asserted on many occasions. In 2011 ElBaradei was an important figure in the Egyptian protests for democracy.

Mohamed ElBaradei with his Nobel Prize medal and diploma
Mohamed ElBaradei showing his Nobel Prize medal and diploma at the Nobel Peace Prize award ceremony at the Oslo City Hall in Norway, 10 December 2005. © Knudsens fotosenter/Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum.

Diplomatic or military solutions?

To ensure that diplomacy and negotiation – not military power – remain the most important means of opposing the proliferation of nuclear weapons, the most important challenge may lie in proving just how relevant and essential the IAEA system is in addressing old as well as new nuclear threats. As ElBaradei repeatedly stated: there is an urgent need to renew political and financial investment in the international non-proliferation regim

From committee’s announcement

“At a time when the threat of nuclear arms is again increasing, the Norwegian Nobel Committee wishes to underline that this threat must be met through the broadest possible international cooperation. This principle finds its clearest expression today in the work of the IAEA and its Director General. In the nuclear non-proliferation regime, it is the IAEA which controls that nuclear energy is not misused for military purposes, and the Director General has stood out as an unafraid advocate of new measures to strengthen that regime.” – Ole Danbolt Mjøs, Chairman of the Nobel Committee Oslo, 7 October 2005.

Watch the announcement here

Learn more

Disclaimer: Every effort has been made by the publisher to credit organisations and individuals with regard to the supply of photographs. Please notify the publishers regarding corrections.

To cite this section
MLA style: Mohamed ElBaradei – Speed read. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/elbaradei/speedread/>

International Atomic Energy Agency – Speed read

The International Atomic Energy Agency (IAEA) was awarded the Nobel Peace Prize, jointly with Mohamed ElBaradei, for their efforts to prevent nuclear energy from being used for military purposes and to ensure that nuclear energy for peaceful purposes is used in the safest possible way.

Logo of IAEA

Full name: International Atomic Energy Agency (IAEA)
Native name: International Atomic Energy Agency
Founded: 1957, Vienna, Austria
Date awarded: 7 October 2005

The threat of nuclear arms

The 2005 Nobel Peace Prize was co-awarded to the International Atomic Energy Agency (IAEA) and its Director General Mohamed ElBaradei. An organisation under the umbrella of the United Nations, the IAEA was created in 1957 on the initiative of US President Eisenhower in response to the discovery of nuclear energy and the deployment of atom bombs in Japan in 1945, which brutally illustrated the consequences of nuclear energy used for military purposes. The IAEA seeks to ensure the use of nuclear energy for peaceful purposes and to prevent its use for military aims. The IAEA has been charged with establishing an international verification system for fissile material to prevent its military use and to strengthen efforts to achieve peace and cooperation. The IAEA also works to promote peaceful nuclear research.

“The Prize is an encouragement to not lose heart and to not lose faith of a world at peace, free of nuclear weapons.”

Mohamed ElBaradei, 7 October 2005.
Ambassador Yukiya Amano with the Nobel Prize medal and diploma
Ambassador Yukiya Amano, the Chairman of IAEA Board of Governors, showing the Nobel Prize medal and diploma at the Nobel Peace Prize award ceremony. © Knudsens fotosenter/Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum.

Watchdog

In 1970, the Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons entered into force, prohibiting the covert production of nuclear arms and strengthening the role of the IAEA in implementing safeguards. The treaty stipulates disarmament in countries that possess nuclear weapons and forbids acquisition in countries that do not. The goal is to achieve complete global disarmament. Under the terms of the treaty, nuclear states have only a temporary right to possess nuclear arms. For decades, and using limited resources, the IAEA has sought to expose violations of the treaty.

Who are the parties to the treaty?

To date all countries of the world have approved the treaty, with the exception of India, Pakistan and Israel. The nuclear powers USA, United Kingdom, France, China and Russia are parties to the treaty. These states have been granted a temporary right to possess nuclear weapons. As an inspection authority working on behalf of the world at large, the IAEA monitors nuclear-related activities in all countries of the world, except for the nuclear powers and the countries which are not party to the Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons.

IAEA inspector
IAEA safeguard inspector checking fuel assembly in a transport container located in the fresh fuel storage of the Mochovce Nuclear Power Plant (NPP) in Slovakia, January 2005. Photo: Dean Calma/IAEA, CC BY-SA 2.0, via Wikimedia Commons

The IAEA and Iran

Although Iran has signed the Nuclear Non-Proliferation Treaty, the IAEA has uncovered several violations of its safeguards agreement with that country. Iran’s plans for the production of nuclear energy may also be excessive in relation to purely civilian needs. However, Iran denies allegations that it has a covert nuclear weapons programme. The case has been given top priority by the IAEA, which has placed its foremost experts and measuring equipment in Iran. Developments are being closely followed, not least by the USA. Iran can be seen as a test of the real strength of the international verification system.

The IAEA and the Democratic People’s Republic of Korea (DPRK)

In January 2003, the DPRK announced that it wished to withdraw from the NPT. At the same time the IAEA’s inspectors were forced to leave the country, making it impossible to maintain control activities relating to DPRK’s nuclear programme. Over two years later, in September 2005, negotiations between DPRK, USA, Japan, China, Republic of Korea and Russia resulted in a potential breakthrough. The DPRK will agree to become a party to the NPT. The implementation of this agreement, however, may prove to be quite challenging, and the negotiations have not yet concluded.

Disclaimer: Every effort has been made by the publisher to credit organisations and individuals with regard to the supply of photographs. Please notify the publishers regarding corrections.

To cite this section
MLA style: International Atomic Energy Agency – Speed read. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/iaea/speedread/>

Mohamed ElBaradei – Other resources

Links to other sites

On Mohamed ElBaradei from IAEA

The Academy of Achievement – Profile, Biography and Interview with Mohamed ElBaradei

To cite this section
MLA style: Mohamed ElBaradei – Other resources. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/elbaradei/other-resources/>

International Atomic Energy Agency – Prize presentation

Watch a video clip of Ambassador Yukiya Amano, Chairman of IAEA Board of Governors, receiving the Nobel Prize medal and diploma during the Nobel Peace Prize Award Ceremony at the Oslo City Hall in Norway, 10 December 2005.

To cite this section
MLA style: International Atomic Energy Agency – Prize presentation. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/iaea/prize-presentation/>

International Atomic Energy Agency – Other resources

Links to other sites

Homepage of IAEA

To cite this section
MLA style: International Atomic Energy Agency – Other resources. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/iaea/other-resources/>

International Atomic Energy Agency – Photo gallery

See all photos

To cite this section
MLA style: International Atomic Energy Agency – Photo gallery. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/iaea/photo-gallery/>

Mohamed ElBaradei – Photo gallery

See all photos

To cite this section
MLA style: Mohamed ElBaradei – Photo gallery. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/elbaradei/photo-gallery/>

Mohamed ElBaradei – Prize presentation

Prize Presentation

Watch a video clip of the 2005 Nobel Peace Prize Laureate, Mohamed ElBaradei, receiving his Nobel Prize medal and diploma during the Nobel Peace Prize Award Ceremony at the Oslo City Hall in Norway, 10 December 2005.

To cite this section
MLA style: Mohamed ElBaradei – Prize presentation. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/elbaradei/prize-presentation/>

Mohamed ElBaradei – Nobel Lecture

Mohamed ElBaradei

Mohamed ElBaradei delivering his Nobel Lecture.

© Knudsens Fotosenter 2005 Photo: Arne Knudsen

English
Norwegian

Nobel Lecture, Oslo, 10. desember, 2005.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, ærede medlemmer av Den Norske Nobelkomiteen, Eksellenser, Mine damer og herrer.

Det er med en følelse av ydmykhet, ære, glede og fremfor alt besluttsomhet, at Det internasjonale atomenergibyrået og jeg personlig tar imot denne fremstående æresbevisningen.

Min svigerinne arbeider for en gruppe som støtter ulike barnehjem i Kairo. Hun og hennes kolleger tar seg av barn som faller utenfor på grunn av omstendigheter som de ikke selv har kontroll over. De gir barna mat, klær og lærer dem å lese.

I Det internasjonale atomenergibyrået jobber mine kolleger og jeg med å forhindre at kjernefysisk materiale havner i hendene på ekstremistgrupper. Vi inspiserer atomanlegg rundt om i verden for å forsikre oss om at fredelige atomaktiviteter ikke brukes til å dekke over våpenprogrammer.

Selv om vi har valgt ulike veier, jobber både min svigerinne og jeg mot det samme målet: å trygge menneskeslekten.

Men hvorfor har vi så langt ikke greid å oppnå en slik trygghet?

Jeg tror det er fordi vi i våre sikkerhetsstrategier ennå ikke fullt ut har tatt inn over oss hvilke farer vi står overfor. Globaliseringen, som har revet ned alle hindringer for fri flyt av varer, ideer og mennesker, har også revet ned alle de hindringer som gjorde det mulig å avgrense og lokalisere trusler av sikkerhetsmessig art.

Nylig identifiserte et høynivåpanel i FN fem kategorier av trusler som vi står ovenfor::

1. Fattigdom, smittsomme sykdommer og miljøødeleggelser;
2. Væpnede konflikter – både innad i og mellom stater;
3. Organisert kriminalitet;
4. Terrorisme og
5. Masseødeleggelsesvåpen.

Det dreier seg om ‘trusler uten grenser’ – hvor tradisjonelle begreper som nasjonal sikkerhet ikke lenger er gangbare. Vi kan ikke takle disse truslene ved å reise flere murer, utvikle kraftigere våpen eller sende ut flere tropper. Tvert imot, det ligger jo i disse truslenes natur at de fremfor alt gjør det nødvendig med internasjonalt samarbeid.

Men det som er enda viktigere er at det ikke dreier seg om klart atskilte trusler. Når vi skraper litt i overflaten, ser vi at de er tett knyttet sammen og forbundet med hverandre.

Vi er 1 000 mennesker her i dag i denne ærverdige salen. La oss for en liten stund tenke oss at vi representerer hele verdensbefolkningen. De 200 som sitter til venstre for meg er verdens rike befolkning, som forbruker 80 prosent av de tilgjengelige ressursene. De 400 til høyre for meg lever på en inntekt som er lavere enn 2 $ pr. dag.

Den underpriviligerte gruppen av mennesker til høyre for meg er verken mindre intelligent eller mindre verdt enn deres medmennesker på den andre siden av midtgangen. Det var kun skjebnens spill som gjorde at de ble født inn i denne gruppen.

I virkelighetens verden vil en slik skjevhet i levekår uunngåelig føre til ulike muligheter, og i mange tilfeller til at man mister håp. Og enda verre er det at de fattiges kår så altfor ofte forverres av og resulterer i brudd på menneskerettighetene, mangel på god styring og en dyptgripende følelse av urettferdighet. Denne kombinasjonen skaper naturlig nok god grobunn for borgerkrig, organisert kriminalitet og ulike former for ekstremisme.

I regioner hvor konflikter har fått lov til å herje i flere tiår, fortsetter landene å lete etter måter å oppveie for utryggheten eller spre sin ’makt’ på. I noen tilfeller kan de bli fristet til å utvikle egne masseødeleggelsesvåpen, slik andre har gjort det før dem.

*******

Mine damer og herrer.

For femten år siden, da Den kalde krigen tok slutt, var det mange av oss som hadde håp om en ny verdensorden. En verdensorden tuftet på menneskelig solidaritet, en verdensorden som skulle være rettferdig, inkluderende og reell.

I dag er vi langt unna dette målet. Vi har kanskje revet ned muren mellom Øst og Vest, men det gjenstår fortsatt å bygge broer mellom Nord og Sør, mellom de rike og de fattige.

La oss se på hva vi har oppnådd når det gjelder utviklingshjelp. I fjor brukte verdens nasjoner over $ 1 billion på våpen. Samtidig brukte vi mindre enn 10 prosent av dette beløpet – knapt $ 80 milliarder – på offisiell bistandshjelp til utviklingslandene, hvor 850 millioner mennesker sulter.

Min venn James Morris leder Verdens matvareprogram, som har som oppgave å skaffe mat til de som sulter. Han sa nylig til meg at “Hvis jeg bare kunne få 1 prosent av de pengene som brukes på våpen globalt, ville ingen i verden trenge å gå til sengs sulten.”

Det bør derfor ikke overraske noen at fattigdom forsetter å nøre opp under konflikter. Av de 13 millioner dødsfall som har vært forårsaket av væpnede konflikter de siste ti årene, var det 9 millioner i Afrika sør for Sahara, hvor de fattigste av de fattige bor.

La oss også se på vår oppfatning av menneskelivet som noe ukrenkelig og verdifullt. I kjølvannet av terrorangrepene i USA i september 2001, var vi alle med rette i dyp sorg og ga uttrykk for vår avsky over denne grufulle forbrytelsen. Samtidig er det mange i dag som ikke er klar over at 3,8 millioner mennesker har mistet livet i borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo siden 1998.

Må vi dermed trekke den konklusjonen at vi prioriterer skjevt og at våre holdninger er partiske?

*******

Mine damer og herrer. Med dette ‘store bildet’ i bakhodet er det enklere å forstå det stadig skiftende landskapet innen kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning.

Det er tre hovedtrekk ved dette landskapet i stadig endring: Fremveksten av en utstrakt svartebørshandel med kjernefysisk materiale og utstyr, spredning av atomvåpen og sensitiv atomteknologi og manglende fremdrift i den kjernefysiske nedrustningen.

Nå som globaliseringen bringer oss stadig nærmere hverandre vil det å velge å overse den usikkerheten enkelte føler snart kunne utvikle seg til å bli en usikkerhet for oss alle.

Det samme gjelder for spredning av avansert vitenskap og teknologi. Så lenge noen av oss velger å basere oss på atomvåpen, vil vi fortsatt måtte leve med den risikoen at disse våpnene blir mer og mer attraktive for andre.

Jeg er ikke i tvil om at dersom vi ønsker å unngå å ødelegge oss selv, ja da kan ikke atomvåpen ha noen plass i vår kollektive bevissthet og ikke spille noen rolle i vårt sikkerhetsregime.

For å nå dette målet, må vi forsikre oss – fullstendig – om at ingen flere land skaffer seg disse dødelige våpnene.

Vi må sørge for at stater som har atomvåpen gjennomfører konkrete tiltak med henblikk på kjernefysisk nedrustning.

Og vi må etablere et sikkerhetssystem som ikke baserer seg på kjernefysisk avskrekking.

*******

Er disse målene realistiske og innenfor rekkevidde? Det tror jeg de er, men da må vi raskt iverksette tre tiltak.

For det første må vi forhindre at kjernefysisk og radiologisk materiale havner i hendene på ekstremistgrupper. I 2001 lanserte IAEA og det internasjonale samfunnet en verdensomspennende kampanje for å styrke sikkerheten rundt slikt materiale gjennom å beskytte atomanlegg, å sikre sterke radioaktive kilder, å drive opplæring av personale som skal håndheve de rettslige bestemmelsene og å overvåke kryssingen av landegrenser. På fire år har vi kanskje gjennomført 50 prosent av arbeidet, men fremdriften er ikke rask nok, for dette er et kappløp mot klokka.

For det andre må kontrollen med prosessene for fremstilling av kjernefysisk materiale som kan benyttes i våpen, skjerpes. Under dagens system har ethvert land har rett til å mestre slike prosesser for sivile formål. Men dermed mestrer landene også de vanskeligste prosessene i fremstillingen av en atombombe.

For å overvinne denne hindringen er det mitt håp at disse prosessene kan bli multinasjonale, slik ingen land alene kan skaffe seg kontroll over noen av dem. Min plan er å begynne med å opprette en beredskapsbank for brensel under IAEAs kontroll, slik at alle land kan være sikret nødvendig brensel til lovlig, fredelig, kjernefysisk virksomhet. En slik forsyningssikkerhet vil fjerne motivasjonen for – og rettferdiggjøringen av – at hvert enkelt land skal utvikle sin egen brenselssyklus. Vi burde dermed kunne bli enige om et moratorium på nye nasjonale anlegg og begynne å utarbeide multinasjonale ordninger for anriking, brenselproduksjon, avfallshåndtering og gjenvinning.

Vi må også styrke kontrollsystemet. IAEA-inspeksjoner er alfa og omega i det kjernefysiske ikke-spredningsregimet. Hvis systemet skal fungere, er det en helt klar forutsetning at vi er utrustet med den nødvendige myndighet, informasjon, avansert teknologi og ressurser. Våre inspeksjoner må dessuten være støttet av FNs Sikkerhetsråd, som må kunne kobles inn ved manglende overholdelse av regelverket.

For det tredje må nedrustningsinnsatsen trappes ytterligere opp. Vi har fortsatt åtte eller ni land som har atomvåpen. Det eksisterer fortsatt 27 000 stridshoder. Etter min oppfatning er det 27 000 for mange.

Det ville være en god start dersom de stater som har atomvåpen reduserte den strategiske rollen som de har tillagt disse våpnene. Nå som det er gått over 15 år siden Den kalde krigen tok slutt, er det for mange uforståelig at de store atomvåpenstatene forsatt opererer med våpenarsenaler i høy beredskap som gjør at dersom et eventuelt atomangrep skulle bli innledet, har deres ledere kun 30 minutter på seg til å bestemme om de skal gjengjelde angrepet og dermed risikere å legge hele nasjoner øde i løpet av få minutter.

Dette er tre konkrete tiltak som jeg mener det er enkelt å få gjennomført. Å beskytte materialet og styrke kontrollen. Å kontrolle brenselssyklusen. Å trappe opp nedrustningsarbeidet.

Men dette er ikke nok. Den vanskelige biten er hvordan vi skal få skapt et klima hvor atomvåpen – på lik linje med slaveri og folkemord – oppfattes som fullstendig bannlyst og et historisk unntak.

*******

Mine damer og herrer.

Uansett om man tror på utviklingsteorien, intelligent design eller guddommelig skapelse, er det én ting som står fast. Helt siden tidenes morgen har menneskene kriget mot hverandre, enten på grunn av religion, ideologi, etnisk tilhørighet eller andre årsaker. Ingen sivilisasjon har noensinne frivillig gått med på å gi avkall på sine sterkeste våpen. I dag synes det å være enighet om at vi kan dele på den moderne teknologien, men vi nekter fortsatt å innse at våre verdier – innerst inne – er verdier som vi alle deler.

Jeg er selv egyptisk muslim, jeg har min utdannelse fra Kairo og New York og nå bor jeg i Wien. Min kone og jeg har bodd halvparten av livet vårt på den nordlige halvkule, halvparten på den sørlige halvkule. Vi har førstehåndserfaring med menneskeslektens unike natur og de felles verdier som vi alle deler.

Shakespeare snakker om hvert enkelt medlem av menneskeslekten i Kjøpmannen i Venedig når han spør: “Hvis dere stikker oss, blør vi da ikke? Hvis dere kiler oss, ler vi da ikke? Hvis dere forgifter oss, dør vi da ikke? Og hvis dere krenker oss, skal vi da ikke ta hevn?”

Og la oss ikke glemme at:

Det er ingen religion som er grunnlagt på intoleranse, og det er ingen religion som ikke verdsetter menneskelivets ukrenkelighet.

Jødedommen ber oss om å verdsette skjønnheten og gleden i den menneskelige eksistens.

Kristendommen sier at vi skal gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Islam erklærer at det å drepe en person urettmessig er det samme som å drepe hele menneskeheten.

Hinduismen oppfatter hele universet som en familie.

Buddhismen ber oss om å verne om skaperverkets enhet.

Noen vil hevde at det er for idealistisk å tro på et samfunn basert på toleranse og menneskelivets ukrenkelighet, hvor landegrenser, nasjonaliteter og ideologier har liten eller ingen betydning. Til dem vil jeg si at det ikke handler om idealisme, men om realisme, for historien har lært oss at krig sjelden løser våre uoverensstemmelser. Makt leger ikke gamle sår, den åpner nye.

*******

Mine damer og herrer.

Jeg har snakket til dere om vår innsats for å bekjempe gal bruk av atomenergi. La meg nå få lov til å fortelle dere hvordan denne samme energien brukes til menneskehetens beste.

I IAEA jobber vi daglig på alle kontinenter for å gjøre kjernefysiske og radiologiske teknikker tilgjengelige for menneskeheten. I Vietnam planter gårdbrukerne ris med høyere ernæringsmessig verdi, utviklet med hjelp fra IAEA. I Latin-Amerika brukes kjernefysisk teknologi til å kartlegge vannførende lag under bakken, slik at vanntilførselen kan forvaltes på en bærekraftig måte. I Ghana gjør en ny røntgenmaskin det mulig å tilby kreftbehandling til tusenvis av pasienter. I det sørlige Stillehav bruker japanske vitenskapsmenn kjernefysisk teknologi for å studere klimaendringer. I India er åtte nye atomanlegg under bygging for å gi en voksende nasjon ren elektrisitet – noe som illustrerer de økende forventninger til et oppsving i bruken av atomkraft på verdensbasis.

Disse prosjektene og tusenvis av andre prosjekter er eksempler på IAEAs overordnede mål: Atomer for Fred.

Men når bruken av atomenergi og –teknologi øker, blir det helt avgjørende at den kjernefysiske tryggheten og sikkerheten opprettholdes på høyest mulig nivå.

Helt siden Tsjernobyl-ulykken har vi arbeidet rundt om i verden for å øke tryggheten ved kjernefysiske anlegg. Siden terrorangrepene i september 2001, har vi jobbet stadig mer intensivt med atomsikkerhet. På begge områder har vi bygget opp et internasjonalt nettverk av rettslige normer og standarder for ytelse. Men det mest konkrete inntrykket har vi etterlatt oss ute i felten. Flere hundre delegasjoner har besøkt alle områder rundt om i verden, og internasjonale eksperter har forsikret seg om at atomvirksomheten er trygg og sikker.

Jeg er veldig stolt av de 2300 hardt arbeidende menn og kvinner som utgjør staben i IAEA – de kolleger som jeg deler denne æresbevisningen med. Noen av dem er med meg her i dag. Vi kommer fra over 90 ulike land. Vi har mange ulike perspektiver med oss i det arbeidet vi gjør. Vårt mangfold er vår styrke.

Vi har begrenset myndighet. Vi har et veldig beskjedent budsjett, og vi har ingen hær.

Men vi er rustet med en sterk overbevisning, og vi kommer til å fortsette å fortelle sannheten til makthaverne. Og vi kommer til å forsette å oppfylle vårt mandat på en uavhengig og objektiv måte.

Nobels fredspris er et kraftig signal til oss – om å fortsette innsatsen for å fremme sikkerhet og utvikling. Varig fred er ikke noe som oppnås én gang for alle, det er et klima, en prosess og en forpliktelse.

*******

Mine damer og herrer.

Det bildet jeg har tegnet for dere i dag har kanskje virket noe dystert. La meg derfor avslutte med å fortelle dere hvorfor jeg mener det er grunn til håp.

Jeg mener det er grunn til håp fordi de positive sidene ved globaliseringen setter nasjoner og mennesker i stand til å bli uavhengige på det politiske, økonomiske og sosiale plan, noe som gjør krig til et mer og mer uakseptabelt alternativ.

Blant de 25 medlemsstatene i EU har graden av økonomisk og sosio-politisk avhengighet blitt så høy at tanken om å ty til makt for å løse en uoverensstemmelse er blitt nærmest absurd. Det samme ser man i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som har 55 medlemsland i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. Kunne man ikke bygge ut disse modellene til en verdensmodell, gjennom det samme kreative multilaterale engasjementet og internasjonale samarbeidet, hvor de sterke er rettferdige og de svake er trygge?

Jeg mener det er grunn til håp fordi det sivile samfunn blir stadig bedre informert og mer engasjert. De legger press på sine regjeringer for å få til endringer, for å skape demokratiske samfunn tuftet på mangfold, toleranse og likeverd. De foreslår kreative løsninger. De øker bevisstheten, skaffer til veie midler, arbeider for å forflytte menneskers engasjement på det lokale plan til det globale plan. De arbeider for at menneskeslekten skal komme hverandre nærmere.

Vi har i dag, mer enn noen gang tidligere, en mulighet til å svare ja på et av historiens eldste spørsmål: “Er det jeg som skal passe på min bror?”

Det som kreves er et nytt tankesett og en endret innstilling, som gjør at vi greier å se den personen som befinner seg på den andre siden av havet som vår nabo.

Og til slutt mener jeg det er grunn til håp ut fra det jeg ser hos mine barn og andre av deres generasjon.

Jeg reiste for første gang til utlandet da jeg var 19 år gammel. Mine barn var enda heldigere enn det jeg selv var, for de ble eksponert for en fremmed kultur allerede da de var spebarn, og de vokste opp i et flerkulturelt miljø. Jeg kan trygt si at min sønn og min datter ikke bryr seg om verken farge eller rase eller nasjonalitet. De ser ingen forskjell på sine venner, enten de heter Noriko, Mafupo, Justin, Saulo eller Hussam; for dem er de bare medmennesker og gode venner.

Globalisering, gjennom reiser, media og kommunikasjon, kan også hjelpe oss – slik det har hjulpet mine barn og mange av deres jevnaldrende – til å kun se hverandre som mennesker.

*******

Deres Majesteter, Deres Kongelig Høyhet, Mine damer og herrer.

Forestill dere hva som ville skje dersom verdens nasjoner brukte like mye på utviklingshjelp som på å bygge krigsmaskiner. Forestill dere en verden hvor hvert enkelt menneske lever i frihet og verdighet. Forestill dere en verden hvor vi gråter like mye når et barn dør i Darfur som i Vancouver. Forestill dere en verden hvor vi løser våre uoverensstemmelser med diplomati og dialog og ikke med bomber og kuler. Forestill dere at de eneste atomvåpen som fortsatt finnes er de som er utstilt på museum. Forestill dere hvilken arv vi ville gi til våre barn.

Forestill dere at en slik verden er innen vår rekkevidde.

Copyright © The Nobel Foundation 2005

To cite this section
MLA style: Mohamed ElBaradei – Nobel Lecture. NobelPrize.org. Nobel Prize Outreach 2026. Mon. 12 Jan 2026. <https://www.nobelprize.org/prizes/peace/2005/elbaradei/26136-mohamed-elbaradei-nobel-lecture-norwegian/>

Mohamed ElBaradei – Nobel Lecture

Mohamed ElBaradei held his Nobel Lecture December 10, 2005, in the Oslo City Hall, Norway. He was presented by Professor Ole Danbolt Mjøs, Chairman of the Norwegian Nobel Committee.

English
Norwegian

Nobel Lecture, Oslo, December 10, 2005.

Your Majesties, Your Royal Highness, Honourable Members of the Norwegian Nobel Committee, Excellencies, Ladies and Gentlemen.

The International Atomic Energy Agency and I are humbled, proud, delighted and above all strengthened in our resolve by this most worthy of honours.

My sister-in-law works for a group that supports orphanages in Cairo. She and her colleagues take care of children left behind by circumstances beyond their control. They feed these children, clothe them and teach them to read.

At the International Atomic Energy Agency, my colleagues and I work to keep nuclear materials out of the reach of extremist groups. We inspect nuclear facilities all over the world, to be sure that peaceful nuclear activities are not being used as a cloak for weapons programmes.

My sister-in-law and I are working towards the same goal, through different paths: the security of the human family.

But why has this security so far eluded us?

I believe it is because our security strategies have not yet caught up with the risks we are facing. The globalization that has swept away the barriers to the movement of goods, ideas and people has also swept with it barriers that confined and localized security threats.

A recent United Nations High-Level Panel identified five categories of threats that we face:

1. Poverty, Infectious Disease, and Environmental Degradation;
2. Armed Conflict – both within and among states;
3. Organized Crime;
4. Terrorism; and
5. Weapons of Mass Destruction.

These are all ‘threats without borders’ – where traditional notions of national security have become obsolete. We cannot respond to these threats by building more walls, developing bigger weapons, or dispatching more troops. Quite to the contrary. By their very nature, these security threats require primarily

But what is more important is that these are not separate or distinct threats. When we scratch the surface, we find them closely connected and interrelated.

We are 1,000 people here today in this august hall. Imagine for a moment that we represent the world’s population. These 200 people on my left would be the wealthy of the world, who consume 80 per cent of the available resources. And these 400 people on my right would be living on an income of less than $2 per day.

This underprivileged group of people on my right is no less intelligent or less worthy than their fellow human beings on the other side of the aisle. They were simply born into this fate.

In the real world, this imbalance in living conditions inevitably leads to inequality of opportunity, and in many cases loss of hope. And what is worse, all too often the plight of the poor is compounded by and results in human rights abuses, a lack of good governance, and a deep sense of injustice. This combination naturally creates a most fertile breeding ground for civil wars, organized crime, and extremism in its different forms.

In regions where conflicts have been left to fester for decades, countries continue to look for ways to offset their insecurities or project their ‘power’. In some cases, they may be tempted to seek their own weapons of mass destruction, like others who have preceded them.

*******

Ladies and Gentlemen.

Fifteen years ago, when the Cold War ended, many of us hoped for a new world order to emerge. A world order rooted in human solidarity – a world order that would be equitable, inclusive and effective.

But today we are nowhere near that goal. We may have torn down the walls between East and West, but we have yet to build the bridges between North and South – the rich and the poor.

Consider our development aid record. Last year, the nations of the world spent over $1 trillion on armaments. But we contributed less than 10 per cent of that amount – a mere $80 billion – as official development assistance to the developing parts of the world, where 850 million people suffer from hunger.

My friend James Morris heads the World Food Programme, whose task it is to feed the hungry. He recently told me, “If I could have just 1 per cent of the money spent on global armaments, no one in this world would go to bed hungry.”

It should not be a surprise then that poverty continues to breed conflict. Of the 13 million deaths due to armed conflict in the last ten years, 9 million occurred in sub-Saharan Africa, where the poorest of the poor live.

Consider also our approach to the sanctity and value of human life. In the aftermath of the September 2001 terrorist attacks in the United States, we all grieved deeply, and expressed outrage at this heinous crime – and rightly so. But many people today are unaware that, as the result of civil war in the Democratic Republic of the Congo, 3.8 million people have lost their lives since 1998.

Are we to conclude that our priorities are skewed, and our approaches uneven?

*******

Ladies and Gentlemen. With this ‘big picture’ in mind, we can better understand the changing landscape in nuclear non-proliferation and disarmament.

There are three main features to this changing landscape: the emergence of an extensive black market in nuclear material and equipment; the proliferation of nuclear weapons and sensitive nuclear technology; and the stagnation in nuclear disarmament.

Today, with globalization bringing us ever closer together, if we choose to ignore the insecurities of some, they will soon become the insecurities of all.

Equally, with the spread of advanced science and technology, as long as some of us choose to rely on nuclear weapons, we continue to risk that these same weapons will become increasingly attractive to others.

I have no doubt that, if we hope to escape self-destruction, then nuclear weapons should have no place in our collective conscience, and no role in our security.

To that end, we must ensure – absolutely – that no more countries acquire these deadly weapons.

We must see to it that nuclear-weapon states take concrete steps towards nuclear disarmament.

And we must put in place a security system that does not rely on nuclear deterrence.

*******

Are these goals realistic and within reach? I do believe they are. But then three steps are urgently required.

First, keep nuclear and radiological material out of the hands of extremist groups. In 2001, the IAEA together with the international community launched a worldwide campaign to enhance the security of such material. Protecting nuclear facilities. Securing powerful radioactive sources. Training law enforcement officials. Monitoring border crossings. In four years, we have completed perhaps 50 per cent of the work. But this is not fast enough, because we are in a race against time.

Second, tighten control over the operations for producing the nuclear material that could be used in weapons. Under the current system, any country has the right to master these operations for civilian uses. But in doing so, it also masters the most difficult steps in making a nuclear bomb.

To overcome this, I am hoping that we can make these operations multinational – so that no one country can have exclusive control over any such operation. My plan is to begin by setting up a reserve fuel bank, under IAEA control, so that every country will be assured that it will get the fuel needed for its bona fide peaceful nuclear activities. This assurance of supply will remove the incentive – and the justification – for each country to develop its own fuel cycle. We should then be able to agree on a moratorium on new national facilities, and to begin work on multinational arrangements for enrichment, fuel production, waste disposal and reprocessing.

We must also strengthen the verification system. IAEA inspections are the heart and soul of the nuclear non-proliferation regime. To be effective, it is essential that we are provided with the necessary authority, information, advanced technology, and resources. And our inspections must be backed by the UN Security Council, to be called on in cases of non-compliance.

Third, accelerate disarmament efforts. We still have eight or nine countries who possess nuclear weapons. We still have 27,000 warheads in existence. I believe this is 27,000 too many.

A good start would be if the nuclear-weapon states reduced the strategic role given to these weapons. More than 15 years after the end of the Cold War, it is incomprehensible to many that the major nuclear-weapon states operate with their arsenals on hair-trigger alert – such that, in the case of a possible launch of a nuclear attack, their leaders could have only 30 minutes to decide whether to retaliate, risking the devastation of entire nations in a matter of minutes.

These are three concrete steps that, I believe, can readily be taken. Protect the material and strengthen verification. Control the fuel cycle. Accelerate disarmament efforts.

But that is not enough. The hard part is: how do we create an environment in which nuclear weapons – like slavery or genocide – are regarded as a taboo and a historical anomaly?

*******

Ladies and Gentlemen.

Whether one believes in evolution, intelligent design, or Divine Creation, one thing is certain. Since the beginning of history, human beings have been at war with each other, under the pretext of religion, ideology, ethnicity and other reasons. And no civilization has ever willingly given up its most powerful weapons. We seem to agree today that we can share modern technology, but we still refuse to acknowledge that our values – at their very core – are shared values.

I am an Egyptian Muslim, educated in Cairo and New York, and now living in Vienna. My wife and I have spent half our lives in the North, half in the South. And we have experienced first hand the unique nature of the human family and the common values we all share.

Shakespeare speaks of every single member of that family in The Merchant of Venice, when he asks: “If you prick us, do we not bleed? If you tickle us, do we not laugh? If you poison us, do we not die? And if you wrong us, shall we not revenge?”

And lest we forget:

There is no religion that was founded on intolerance – and no religion that does not value the sanctity of human life.

Judaism asks that we value the beauty and joy of human existence.

Christianity says we should treat our neighbours as we would be treated.

Islam declares that killing one person unjustly is the same as killing all of humanity.

Hinduism recognizes the entire universe as one family.

Buddhism calls on us to cherish the oneness of all creation.

Some would say that it is too idealistic to believe in a society based on tolerance and the sanctity of human life, where borders, nationalities and ideologies are of marginal importance. To those I say, this is not idealism, but rather realism, because history has taught us that war rarely resolves our differences. Force does not heal old wounds; it opens new ones.

*******

Ladies and Gentlemen.

I have talked about our efforts to combat the misuse of nuclear energy. Let me now tell you how this very same energy is used for the benefit of humankind.

At the IAEA, we work daily on every continent to put nuclear and radiation techniques in the service of humankind. In Vietnam, farmers plant rice with greater nutritional value that was developed with IAEA assistance. Throughout Latin America, nuclear technology is being used to map underground aquifers, so that water supplies can be managed sustainably. In Ghana, a new radiotherapy machine is offering cancer treatment to thousands of patients. In the South Pacific, Japanese scientists are using nuclear techniques to study climate change. In India, eight new nuclear plants are under construction, to provide clean electricity for a growing nation – a case in point of the rising expectation for a surge in the use of nuclear energy worldwide.

These projects, and a thousand others, exemplify the IAEA ideal: Atoms for Peace.

But the expanding use of nuclear energy and technology also makes it crucial that nuclear safety and security are maintained at the highest level.

Since the Chernobyl accident, we have worked all over the globe to raise nuclear safety performance. And since the September 2001 terrorist attacks, we have worked with even greater intensity on nuclear security. On both fronts, we have built an international network of legal norms and performance standards. But our most tangible impact has been on the ground. Hundreds of missions, in every part of the world, with international experts making sure nuclear activities are safe and secure.

I am very proud of the 2,300 hard working men and women that make up the IAEA staff – the colleagues with whom I share this honour. Some of them are here with me today. We come from over 90 countries. We bring many different perspectives to our work. Our diversity is our strength.

We are limited in our authority. We have a very modest budget. And we have no armies.

But armed with the strength of our convictions, we will continue to speak truth to power. And we will continue to carry out our mandate with independence and objectivity.

The Nobel Peace Prize is a powerful message for us – to endure in our efforts to work for security and development. A durable peace is not a single achievement, but an environment, a process and a commitment.

*******

Ladies and Gentlemen.

The picture I have painted today may have seemed somewhat grim. Let me conclude by telling you why I have hope.

I have hope because the positive aspects of globalization are enabling nations and peoples to become politically, economically and socially interdependent, making war an increasingly unacceptable option.

Among the 25 members of the European Union, the degree of economic and socio-political dependencies has made the prospect of the use of force to resolve differences almost absurd. The same is emerging with regard to the Organization for Security and Co-operation in Europe, with some 55 member countries from Europe, Central Asia and North America. Could these models be expanded to a world model, through the same creative multilateral engagement and active international cooperation, where the strong are just and the weak secure?

I have hope because civil society is becoming better informed and more engaged. They are pressing their governments for change – to create democratic societies based on diversity, tolerance and equality. They are proposing creative solutions. They are raising awareness, donating funds, working to transform civic spirit from the local to the global. Working to bring the human family closer together.

We now have the opportunity, more than at any time before, to give an affirmative answer to one of the oldest questions of all time: “Am I my brother’s keeper?”

What is required is a new mindset and a change of heart, to be able to see the person across the ocean as our neighbour.

Finally, I have hope because of what I see in my children, and some of their generation.

I took my first trip abroad at the age of 19. My children were even more fortunate than I. They had their first exposure to foreign culture as infants, and they were raised in a multicultural environment. And I can say absolutely that my son and daughter are oblivious to colour and race and nationality. They see no difference between their friends Noriko, Mafupo, Justin, Saulo and Hussam; to them, they are only fellow human beings and good friends.

Globalization, through travel, media and communication, can also help us – as it has with my children and many of their peers – to see each other simply as human beings.

*******

Your Majesties, Your Royal Highness, Ladies and Gentlemen.

Imagine what would happen if the nations of the world spent as much on development as on building the machines of war. Imagine a world where every human being would live in freedom and dignity. Imagine a world in which we would shed the same tears when a child dies in Darfur or Vancouver. Imagine a world where we would settle our differences through diplomacy and dialogue and not through bombs or bullets. Imagine if the only nuclear weapons remaining were the relics in our museums. Imagine the legacy we could leave to our children.

Imagine that such a world is within our grasp.

Copyright © The Nobel Foundation 2005

Copyright © The Nobel Foundation 2003