Read more: An illuminating accident
Read more: An illuminating accident
The Nobel Prize in Literature has been awarded 116 times to 120 Nobel Prize laureates between 1901 and 2023. Click on the links to get more information.
The Nobel Prize in Literature 2024 will be announced on Thursday 10 October, 13:00 CEST at the earliest.
“for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable”
“for the courage and clinical acuity with which she uncovers the roots, estrangements and collective restraints of personal memory”
“for his uncompromising and compassionate penetration of the effects of colonialism and the fate of the refugee in the gulf between cultures and continents”
“for her unmistakable poetic voice that with austere beauty makes individual existence universal”
The Norwegian Nobel Committee received a total of 285 candidates for the 2024 Nobel Peace Prize. 89 of these are organisations.
Did you know that there is no public list of the current year’s nominees for the peace prize? The complete list of nominees of any year’s prizes is not disclosed for 50 years. The same goes for all the prize categories. Learn more about the nomination process in a this Q&A.
Chemist, engineer and industrialist Alfred Nobel left 31 million SEK (today about 342 million dollars) to fund the Nobel Prizes.
When Alfred was five years old his father Immanuel, an inventor and builder, moved to St. Petersburg. Alfred joined him a few years later.
Based on Alfred’s work and patents a whole new industry developed. Within ten years, 16 explosives producing factories had been founded in 14 countries.
In his will of 27 November 1895, signed in Paris, Alfred Nobel specified that the bulk of his fortune should be used for prizes.
What are you looking for? Search the website.
© THE NOBEL FOUNDATION 2023
General permission is granted for the publication in newspapers in any language after December 7, 2023, 5:00 p.m. CET. Publication in periodicals or books otherwise than in summary requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above underlined copyright notice must be applied.
Då eg gjekk på ungdomsskulen skjedde det brått. Læraren bad meg om å lesa høgt. Og som frå ingenstad kom brått ei redsle over meg som heilt overvelda meg. Eg liksom forsvann inn i redsla og var berre den. Eg reiste meg og sprang ut or klasserommet.
Eg merka dei store augo til elevane, og til læraren, følgja meg ut or klasserommet.
Etterpå freista eg forklara den merkelege åt¬ferda mi med at eg måtte på do. Eg såg nok på andleta til dei som laut høyra på at dei ikkje trudde på meg. Og vel helst tenkte at eg hadde blitt sprø, ja var i ferd med å bli galen.
Denne redsla for høgtlesing følgde meg vidare. Etter kvart fekk eg mot til å be lærarane om å lata meg sleppa lesa, sidan eg var så redd for det, somme trudde på meg og lét meg sleppa, andre trudde at eg på eitt eller anna vis dreiv gjøn med dei.
Eg lærde noko viktig om menneske av denne røynsla.
Og eg lærde mangt anna. Ja faktisk truleg òg noko som gjer at eg i dag kan stå og lesa høgt for ei forsamling. Og no nesten heilt utan redsle.
Kva var det eg lærde?
Det var på ein måte som om redsla tok språket frå meg, og at eg så å seia måtte ta det tilbake. Og skulle eg klara det kunne eg ikkje gjera det på andres vilkår, men på mine eigne.
Eg byrjar skriva eigne tekstar, små dikt, små forteljingar.
Og eg opplevde at å gjera det gav meg tryggleik, gav meg det motsette av redsle.
Eg fann liksom ein stad der inne i meg som var berre min, og frå den staden kunne eg skriva det som var berre mitt.
No, kring femti år seinare, sit eg framleis og skriv – og eg skriv framleis frå denne hemmelege staden inne i meg, ein stad eg sant å seia ikkje veit så mykje meir om enn at han finst.
Den norske poeten Olav H. Hauge har skrive eit dikt der han jamfører det å dikta med å vera barn og byggja lauvhytter i skogen, og så krypa inn i dei, tenna stearinlys og sitja der og kjenna seg trygg i mørke haustkveldar.
Eg synest dette er eit godt bilete på korleis eg òg opplever det å skriva. No – som for femti år sidan.
Og eg lærde meir, eg lærde at det, i alle fall for meg, er stor skilnad mellom det talte og det skrivne språket, eller mellom det talte og det litterære språket.
Ofte er det talte språket monologisk formidling av ein bodskap om at noko skal vera slik eller slik, eller det er retorisk formidling av ein bodskap med overtaling eller overtyding.
Det litterære språket er aldri slik – det formidlar ikkje, det er meining heller enn kommunikasjon, det har sitt eige være.
Og slik sett er sjølvsagt god dikting og all slags forkynning motsetnader, anten forkynninga er religiøs eller politisk eller kva det no måtte vera.
Gjennom angsten for høgtlesing gjekk eg så å seia inn i den einsemda livet til det skrivande mennesket er – og der har eg halde meg sidan.
Eg har skrive mykje både prosa og dramatikk.
Og det som særkjenner dramatikken er jo at den er ein skriven tale, der dialogen, sam¬talen, eller ofte freistnaden på samtale, og det som måtte finnast av monolog, alltid er del av eit dikta univers, er del av noko som ikkje formidlar, men som har sitt eige være, som er.
Og når det gjeld prosa har Mikhail Bakhtin rett i at sjølve utsegnsmåten, sjølve det å fortelja, har i seg to røyster.
For å forenkla litt: røysta til den som fører ordet, den som skriv, og røysta til den det blir fortalt om. Desse røystene glir ofte slik inn i kvarandre at det er umogeleg å seia kven som fører ordet.
Det blir rett og slett ei dobbel skriftrøyst – og den er sjølvsagt også del av det dikta universet, av logikken i det.
For kvart einaste diktverk eg har skrive er så å seia eit eige fiktivt univers, ei eiga verd. Ei verd som er ny for kvart stykke, for kvar roman.
Men også eit godt dikt, for eg har òg skrive ein god del lyrikk, er òg sitt eige univers – det relaterer hovudsakleg til seg sjølv. Og så kan den som les det koma inn i det universet diktet er – ja det er meir som ein slags kommunion enn som kommunikasjon.
Forresten gjeld nok kanskje dette alt eg har skrive.
Sikkert er i alle fall at eg aldri har skrive for å uttrykkja meg sjølv, som det heiter, heller for å koma meg bort frå meg sjølv.
At eg enda opp som dramatikar – ja kva skal eg vel seia om det?
Eg skreiv romanar og dikt og ønskte ikkje å skriva for teater, men gjorde det i si tid fordi eg – i ein offentleg finansiert freistnad på å få skrive meir ny norsk dramatikk – vart tilboden ein for meg, fattig forfattar som eg var, god slump pengar for å skriva opninga til eit stykke, og enda opp med å skriva eit heilt stykke, det første og framleis mest spelte stykket mitt, Nokon kjem til å koma.
Det for første gong å skriva eit stykke var den største overraskinga i heile mitt forfattarliv. For både i prosa og i dikt hadde eg freista skriva det som på vanleg vis – på vanleg talt vis – ikkje kan seiast med ord. Ja nettopp. Eg freista skriva fram det useielege, slik det vart sagt i grunngjevinga då det vart kunngjort at eg skulle få Nobelprisen.
Det viktigaste i livet kan ikkje seiast, berre skrivast, for no å vri litt på ei velkjend utsegn av Jacques Derrida.
Eg freista altså la den tause talen koma til orde.
Og når eg skreiv dramatikk kunne eg nytta den tause talen, togna, på ein heilt annan måte enn i prosa og dikt. Eg kunne berre skriva ordet pause, ja så var den tause talen der. Og i dramatikken min er ordet pause utan tvil det viktigaste og mest nytta ordet – lang pause, kort pause, eller berre pause.
I desse pausane kan det vera så mykje, eller så lite. At noko ikkje kan seiast, at noko ikkje vil seiast, eller at det best blir sagt med ikkje å seia noko som helst.
Likevel er eg rimeleg sikker på at det som mest talar gjennom pausane er stilla.
I prosaen min har kanskje alle repetisjonane ein liknande funksjon som pausane i dramatikken. Eller eg tenkjer det vel kanskje slik at medan det i stykka er ein taus tale, så er det i romanane eit taust språk bak det skrivne språket, og skal eg skriva godt så må dette tause språket også skrivast fram, til dømes er det i Septologien dette tause språket, for no å ta eit par enkle, konkrete døme, som seier at den første Asle og den andre Asle godt kan vera den same personen, og at heile den lange romanen, på rundt tolv hundre sider, eigentleg kanskje berre er ei framskriving av eit utdrege no.
Men mest talar ein taus tiltale, eller eit taust språk, frå heilskapen i eit verk. Anten det er ein roman eller eit stykke, eller ein teaterproduksjon, så er det ikkje delane i seg sjølv som er viktige, det er heilskapen, som også må vera i kvar minste detalj – eller kanskje kan eg våga meg til å snakka om heilskapens ånd, ei ånd som talar liksom både nært og fjernt.
Og kva høyrer ein då, om ein lyttar godt nok etter?
Ein høyrer stilla.
Og slik det har blitt sagt, så er det berre i stilla ein kan høyra Guds røyst.
Kanskje det.
For no å koma seg attende til jorda vil eg nemna noko anna det å skriva for teater gav meg. Det å skriva er ein einsam ting, som sagt, og einsemda er god den – så lenge vegen attende til dei andre er open, for å sitera eit anna dikt av Olav H. Hauge.
Og det som greip meg då eg for første gong såg noko eg hadde skrive framført på ein scene, ja det var nettopp det motsette av einsemd, det var fellesskap, ja å skapa kunst gjennom å dela kunst – og det gav meg ein stor glad tryggleik.
Denne røynsla har følgt meg seinare, og har nok gjort at eg med fred i sinnet ikkje berre har halde ut, men òg hatt ei slags glede sjølv av dårlege produksjonar av eigne stykke.
Teater er jo eigentleg ei stor lytting – ein instruktør må, eller bør i alle fall, lytta til teksten, slik skodespelarane lyttar til den og til kvarandre og til instruk¬tøren og slik publikum lyttar til heile framsyninga.
Og det å skriva er for meg lytting: når eg skriv tenkjer eg aldri noko ut, eg planlegg ingenting, eg lyttar meg framover.
Så skal eg nytta ein metafor for det å skriva må det altså bli å lytta.
Og dermed minner nesten sjølvsagt dikting om musikk. Og i si tid, i tenåra, gjekk eg så å seia direkte frå berre å vera oppteken av musikk og til å skriva. Eg slutta faktisk heilt både å spela sjølv og å lytta til musikk og byrja skriva og i skrivinga freista eg å skriva fram noko av det eg opplevde då eg spelte. Det gjorde eg den gongen – og det gjer eg framleis.
Noko anna, kanskje litt merkeleg, er at eg alltid når eg skriv ein eller annan gong får ei kjensle av at teksten alt er ferdigskriven, der ute ein eller annan stad, ikkje inne i meg, og at det berre gjeld å skriva han ned før teksten forsvinn.
Av og til kan eg gjera det utan å endra, andre gonger må eg liksom leita meg fram til den teksten med å skriva om, stryka, med varsamt å freista finna fram til den alt ferdigskrivne teksten.
Eg som ikkje ville skriva for teater enda opp med i om lag femten år berre å gjera det. Og stykka eg skreiv vart til og med spelte, ja etter kvart har det vore ei mengd produksjonar i mange land.
Eg skjønar det framleis ikkje.
Livet er ikkje til å skjøna.
Slik det heller ikkje er til å skjøna at eg no står her og freistar seia nokre meir eller mindre forstandige ord om det å dikta i samband med at eg blir tildelt Nobelprisen i litteratur.
Og at eg har blitt tildelt prisen har, så langt eg skjønar, både med dramatikken og med prosaen min å gjera.
Etter å nesten berre ha skrive dramatikk i mange år kjendest det brått som at nok var nok, ja var meir enn nok, og eg bestemte meg for heilt å slutta skriva dramatikk.
Men det å skriva har nok blitt ein vane eg ikkje kan klara meg utan – kanskje kan ein med Marguerite Duras kalla det ein sjukdom – så eg bestemte meg for å gå attende til der det byrja, til å skriva prosa og eitt og anna diktet, slik eg hadde gjort i godt og vel eit tiår før eg debuterte som dramatikar.
Og dei siste ti-femten åra har eg gjort det. Då eg for alvor byrja skriva prosa igjen var eg usikker på om eg framleis fekk det til. Først skreiv eg Trilogien – og opplevde det som ei stor stadfesting på at eg hadde noko å koma med også som prosaist då eg fekk Nordisk råds litteraturpris for den romanen.
Deretter skreiv eg Septologien.
Og under skrivinga av den opplevde eg nokre av mine lykkelegaste stunder som forfattar, som til dømes då den eine Asle finn den andre Asle liggjande i snøen og slik reddar livet hans. Eller slutten, då den første Asle, hovudpersonen, legg ut på si siste reise, i ein båt, ein sjark, saman med Åsleik, den beste og einaste venen sin, for å feira jul saman med syster til Åsleik.
Eg hadde ingen tanke om å skriva ein lang roman, men romanen skreiv seg så å seia sjølv, og det vart ein lang roman, og mange strekk skreiv eg i så fin flyt at alt vart rett med det same.
Og det er vel då eg er nærast det ein kan kalla lykke.
Heile Septologien har i seg minningar om mykje av det andre eg har skrive, men sett i eit anna lys. At det ikkje er med eitt einaste punktum i heile den lange romanen, er ikkje noko påfunn. Romanen skreiv seg berre slik, i ein flyt, ei rørsle, som ikkje kravde punktum.
I eit intervju ein gong i tida sa eg at det å dikta var ei slags bøn. Og eg skjemdest godt då eg såg det på trykk. Men noko seinare las eg, til stor trøyst, at Franz Kafka hadde sagt det same. Så kanskje – likevel?
Dei første bøkene mine fekk temmeleg dårleg kritikk, og eg bestemte meg for at eg ikkje skulle høyra på kritikarane, eg skulle stola på meg sjølv, ja halda fast ved mitt. Og om eg ikkje hadde gjort det, ja så hadde eg slutta skriva etter at debutromanen Raudt, svart kom ut for førti år sidan.
Seinare fekk eg helst gode kritikkar, og eg byrja til og med å få prisar – og då meinte eg at det var viktig å halda fast ved den same logikken, om eg ikkje høyrde på dei dårlege kritikkane så skulle eg heller ikkje la medgangen påverka meg, eg skulle halda fast ved mitt, halda fram med mitt.
Og det meiner eg at eg har klart å gjera, og eg trur sant å seia at eg skal klara det sjølv etter å ha fått Nobelprisen.
Då det var kunngjort at eg skulle få Nobelprisen i litteratur fekk eg ei mengd epostar og gratulasjonar, det gledde meg sjølvsagt, dei fleste helsingane var nøkterne og glade men somme skreiv at dei hadde skrike av glede, andre at dei hadde teke til tårene. Det rørte meg mykje.
Det er fleire sjølvmord i diktinga mi. Fleire enn eg likar å tenkja på. Eg har vore redd for at eg slik kan ha vore med på å legitimera sjølvmord. Så det som rørte meg aller mest var dei som med reine ord skreiv at diktinga mi rett og slett hadde redda livet deira.
Eg har for så vidt alltid visst at dikting kan redda liv, kanskje har den til og med redda mitt eige. Og om mi dikting også kan hjelpa til med å redda andres liv, ja så kan ingenting gleda meg meir enn det.
Takk til Svenska Akademien for å ha gjeve meg Nobelprisen i litteratur.
Og takk til Gud.
© NOBELSTIFTELSEN 2023
Generellt tillstånd beviljas för publicering i tidningar på alla språk från och med 7 december 2023, 17.00 CET. För publicering i tidskrifter eller böcker krävs, såvida det inte gäller sammanfattningar, Stiftelsens medgivande. När det gäller all publicering av föreläsningen i dess helhet eller i längre avsnitt måste ovan understrukna copyrightnotering anges.
När jag gick på högstadiet hände det utan förvarning. Läraren bad mig om att läsa högt. Och som från ingenstans kom plötsligt en rädsla över mig som helt överväldigade mig. Jag liksom försvann in i rädslan och var bara den. Jag reste mig och sprang ut ur klassrummet.
Jag märkte hur elevernas förvånade ögon, och lärarens, följde mig ut ur klassrummet.
Efteråt försökte jag förklara mitt märkliga beteende med att jag måste gå på toaletten. Jag såg på deras ansikten att de inte trodde på mig. Och att de antagligen tänkte att jag hade blivit tokig, ja, höll på att bli galen.
Denna rädsla för högläsning fortsatte att följa mig. Så småningom tog jag mod till mig och bad lärarna om att få slippa läsa, eftersom jag var så rädd för det, vissa trodde på mig och lät mig slippa, andra trodde att jag på något vis drev med dem.
Jag lärde mig något viktigt om människorna av denna erfarenhet.
Och jag lärde mig mycket annat.
Ja, med stor sannolikhet också något som gör att jag idag kan stå och läsa högt för en publik. Och nu nästan helt utan rädsla.
Vad var det jag lärde mig?
Det var på ett sätt som om rädslan tog språket ifrån mig, och att jag så att säga var tvungen att ta det tillbaka. Och skulle jag klara det kunde jag inte göra det på andras villkor, bara på mina egna.
Jag började skriva egna texter, små dikter, små berättelser.
Och jag upplevde att när jag gjorde det gav det mig trygghet, gav det mig motsatsen till rädsla.
Jag fann liksom en plats där inne i mig som bara var min, och från den platsen kunde jag skriva det som bara var mitt.
Nu, omkring femtio år senare, sitter jag fortfarande och skriver – och jag skriver fortfarande från denna hemliga plats inne i mig, en plats som jag uppriktigt sagt inte vet så mycket mer om än att den finns.
Den norske poeten Olav H. Hauge har skrivit en dikt där han jämför det att dikta med att vara barn och bygga kojor i skogen, för att sedan krypa in i dem, tända stearinljus och sitta där och känna sig trygg under mörka höstkvällar.
Jag tycker detta är en bra bild, också för hur jag upplever det att skriva. Nu – som för femtio år sedan.
Och jag lärde mig mer, jag lärde mig att det, i alla fall för mig, är stor skillnad mellan det talade och det skrivna språket, eller mellan det talade och det litterära språket.
Ofta är det talade språket en monologisk förmedling av ett budskap om att något ska vara si eller så, eller så är det en retorisk förmedling av ett budskap som vill övertala eller övertyga.
Det litterära språket är aldrig sådant – det förmedlar inte, det är mening snarare än kommunikation, det har sin egen existens.
Och på så sätt är naturligtvis god diktning och all slags förkunnelse varandras motsatser, antingen förkunnelsen är religiös eller politisk eller vad den nu är.
Genom rädslan för högläsning gick jag så att säga in i det ensamma liv som är den skrivande människans – och där har jag befunnit mig alltsedan dess.
Jag har skrivit en hel del både prosa och dramatik.
Och det som karakteriserar dramatiken är ju att den är skrivet tal, där dialogen, samtalet, eller ofta försöken till samtal, och det som kan finnas av monolog, alltid är en del av ett diktat universum, är en del av något som inte förmedlar, men som har sin egen existens, som är.
Och när det gäller prosa har Michail Bachtin rätt i att själva det sätt på vilket något sägs, själva berättandet, i sig har två röster.
För att förenkla lite: rösten hos den som för ordet, den som skriver, och rösten hos den som det berättas om. Dessa röster glider ofta in i varandra på ett sådant sätt att det är omöjligt att säga vem som för ordet.
Det blir helt enkelt en dubbel skriftröst – och den är naturligtvis också en del av det diktade universumet, av logiken i det.
Varje diktverk jag har skrivit är så att säga ett eget fiktivt universum, en egen värld. En värld som är ny för varje pjäs, för varje roman.
Men även en bra dikt, för jag har också skrivit en hel del lyrik, är sitt eget universum – den relaterar huvudsakligen till sig själv. Och så kan den som läser den stiga in i det universum som dikten är – ja, det är mer som en sorts kommunion än som en kommunikation.
Förmodligen gäller kanske detta allt jag har skrivit.
Säkert är i alla fall att jag aldrig har skrivit för att uttrycka mig själv, som det heter, utan för att komma bort ifrån mig själv.
Att jag till slut blev dramatiker – ja, vad kan jag säga om det?
Jag skrev romaner och dikter och hade ingen önskan om att skriva för teatern, men gjorde det för att jag – i ett offentligt finansierat initiativ för att få fram ny norsk dramatik – blev erbjuden en för mig, fattig författare som jag då var, försvarlig summa pengar, för att skriva inledningen till en pjäs, och det slutade med att jag skrev en hel pjäs, den första och fortfarande mest spelade av mina pjäser, Någon kommer att komma.
Att börja skriva dramatik innebar en mycket stor överraskning för mig som författare. I både prosa och dikt hade jag försökt att skriva det som vanligtvis – på vanligt talat vis – inte kunde sägas med ord. Ja, så var det. Jag försökte skriva fram det osägbara, så som det uttrycktes i motiveringen när det tillkännagavs att jag tilldelats Nobelpriset.
Det viktigaste i livet kan inte sägas, bara skrivas, för att nu vrida lite på en välkänd utsaga av Jacques Derrida.
Jag försökte alltså låta det tysta talet komma till tals.
Och när jag skrev dramatik kunde jag använda det tysta talet, tystnaden, på ett helt annat sätt än i prosa och dikt. Jag kunde bara skriva ordet paus, så fanns det tysta talet där. Och i min dramatik är ordet paus utan tvekan det viktigaste och mest använda ordet – lång paus, kort paus, eller bara paus.
I dessa pauser kan det finnas så mycket, eller så lite. Att något inte kan sägas, att något inte vill sägas, eller att det bäst blir sagt genom att ingenting alls sägs.
Ändå är jag ganska säker på att det som mest talar genom pauserna är tystnad.
I min prosa har kanske alla upprepningar en liknande funktion som pauserna i dramatiken. Eller kanske tänker jag mig att medan det i pjäserna finns ett tyst tal, så finns det i romanerna ett tyst språk bakom det skrivna språket, och ska det skrivna bli bra så måste detta tysta språk också skrivas fram, till exempel så är det i Septologin just detta tysta språk, för att nu ta ett par enkla konkreta exempel, som säger att den förste Asle och den andre Asle mycket väl kan vara samma person, och att hela den långa romanen, på runt tolvhundra sidor, egentligen kanske bara är ett framskrivande av ett enda utdraget nu.
Men mest talar ett tyst tilltal, eller ett tyst språk, från helheten i ett verk. Antingen det är en roman, eller en pjäs, eller en teateruppsättning, så är det inte delarna i sig själva som är viktiga, det är helheten, som också måste finnas i varje liten detalj – eller kanske vågar jag drista mig till att tala om helhetens ande, en ande som talar liksom både nära och långt ifrån.
Och vad hör man då, om man lyssnar tillräckligt noga?
Man hör tystnaden.
Och som det brukar heta, är det bara i tystnaden som man kan höra Guds röst.
Kanske det.
För att nu återvända till det jordiska vill jag också nämna något annat som det att skriva för teatern har gett mig. Att skriva är en ensam syssla, som sagt, och ensamheten är bra – så länge vägen tillbaka till de andra är öppen, för att citera en annan dikt av Olav H. Hauge.
Och det som grep mig när jag första gången såg något jag hade skrivit framfört på en scen, ja, det var precis motsatsen till ensamhet, det var gemenskap, ja, att skapa konst genom att dela konst – och det gav mig en stark känsla av glädje och trygghet.
Denna erfarenhet har följt mig även senare, och har nog gjort att jag, med bibehållet lugn, inte bara har stått ut med, utan också känt en sorts glädje, även över dåliga uppsättningar av mina egna pjäser.
Teater är ju egentligen ett enda stort lyssnande – en regissör måste, eller bör i alla fall, lyssna till texten, så som skådespelarna lyssnar till den och till varandra och till regissören och så som publiken lyssnar till hela föreställningen.
Och det att skriva är för mig att lyssna: när jag skriver tänker jag aldrig ut något, jag planlägger ingenting, jag lyssnar mig framåt.
Så om jag ska använda en metafor för det att skriva måste det alltså bli att lyssna.
Och på så sätt påminner diktning naturligtvis om musik. Och en gång i tiden, i tonåren, gick jag så att säga direkt från att bara vara intresserad av musik, till att skriva. Jag slutade faktiskt helt både med att spela själv och att lyssna till musik och började skriva och i skrivandet försökte jag få fram något av det som jag upplevde när jag spelade. Det gjorde jag den gången – och det gör jag fortfarande.
En annan, kanske lite märklig sak, är att jag när jag skriver, kan få en känsla av att texten redan är färdigskriven, att den finns därute någonstans, inte inne i mig, och att det bara gäller att skriva ner texten innan den försvinner.
Ibland kan jag göra det utan att ändra något, andra gånger måste jag liksom leta mig fram till denna text genom att skriva om, stryka, och med varsamhet försöka hitta fram till den redan färdigskrivna texten.
Jag som inte ville skriva för teatern, kom ändå i slutändan att enbart göra just det i nästan femton år. Och pjäserna jag skrev blev till och med spelade, ja, så småningom har det blivit en mängd uppsättningar i många länder.
Jag förstår det fortfarande inte.
Livet går inte att förstå.
På samma sätt går det heller inte att förstå att jag nu står här och försöker säga några mer eller mindre kloka ord om det att dikta med anledning av att jag blivit tilldelad Nobelpriset i litteratur.
Och det faktum att jag har blivit tilldelad priset har, så vitt jag förstår, både med min dramatik och med min prosa att göra.
Efter att nästan bara ha skrivit dramatik i många år kändes det plötsligt som att det fick vara nog, ja, som om det var mer än nog, och jag bestämde mig för att helt sluta skriva dramatik.
Men det att skriva har nog blivit en vana jag inte kan klara mig utan – kanske kan man med Marguerite Duras ord kalla det för en sjukdom – så jag bestämde mig för att gå tillbaka till där det hela började, till att skriva prosa och en eller annan dikt, så som jag hade gjort i gott och väl ett decennium innan jag debuterade som dramatiker.
Och de sista tio-femton åren har jag gjort det. När jag på allvar började skriva prosa igen var jag osäker på om jag fortfarande kunde. Först skrev jag Trilogin – och upplevde det som en stor bekräftelse på att jag hade något att komma med också som prosaist, när jag för den romanen fick Nordiska rådets litteraturpris.
Därefter skrev jag Septologin.
Och under skrivandet av den upplevde jag några av mina lyckligaste stunder som författare, som till exempel när den ene Asle hittar den andre Asle liggande i snön och på så sätt räddar hans liv. Eller slutet, när den förste Asle, huvudpersonen, lägger ut på sin sista resa, i en båt, en fiskebåt, tillsammans med Åsleik, sin bäste och ende vän, för att fira jul tillsammans med Åsleiks syster.
Jag hade ingen tanke på att skriva en lång roman, men romanen skrev sig så att säga själv, och det blev en lång roman, och många stycken skrev jag i ett så fint flyt att allt blev rätt med en gång.
Och det är väl då jag är närmast det man kan kalla lycka.
Hela Septologin innehåller minnen av mycket annat jag har skrivit, men sett i ett annat ljus. Att det inte finns en enda punkt i hela den långa romanen, är inte något eget påhitt. Romanen skrev sig bara så, i ett flyt, en rörelse, som inte krävde någon punkt.
I en intervju en gång i tiden sa jag att det att dikta var en sorts bön. Och jag skämdes mycket när jag såg det i tryck. Men något senare läste jag, vilket tröstade mig, att Franz Kafka hade sagt samma sak. Så kanske – ändå?
Mina första böcker fick ganska dålig kritik, och jag bestämde mig då för att jag inte skulle lyssna på kritikerna, jag skulle lita på mig själv, ja, hålla fast vid mitt. Och om jag inte hade gjort det, ja, då hade jag slutat skriva efter det att min debutroman Raudt, svart kom ut för fyrtio år sedan.
Senare fick jag för det mesta bra kritik, och jag började till och med få priser – och då insåg jag att det var viktigt att hålla fast vid samma logik, om jag inte lyssnade till den dåliga kritiken, så skulle jag heller inte låta framgången påverka mig, jag skulle hålla fast vid mitt, fortsätta med mitt.
Och det anser jag att jag har klarat att göra, och jag tror, om jag ska vara uppriktig, att jag ska klara det även efter att ha fått Nobelpriset.
När det tillkännagavs att jag hade fått Nobelpriset i litteratur fick jag mängder med e-post och gratulationer, det gladde mig naturligtvis, de flesta hälsningarna var bara glada, men somliga skrev att de hade skrikit av glädje, andra att de hade börjat gråta. Det berörde mig mycket.
Det finns många självmord i mina verk. Fler än jag tycker om att tänka på. Jag har varit rädd för att jag på det sättet kan ha bidragit till att legitimera självmord. Så det som berörde mig allra mest var de som ärligt skrev att mina verk helt enkelt hade räddat deras liv.
Jag har på sätt och vis alltid vetat att diktning kan rädda liv, kanske har det till och med räddat mitt eget. Och om min diktning också kan hjälpa till att rädda andras liv, ja, ingenting skulle glädja mig mer än det.
Tack till Svenska Akademien för att ha gett mig Nobelpriset i litteratur.
Och tack till Gud.
Översättning av Marie Lundquist
How much do you know about the discoveries awarded the 2023 Nobel Prizes? Take our one-minute crash course on each of the prizes and find out how each have changed our world.
Jon Fosse delivered his Nobel Prize lecture in literature on 7 December 2023 at the Swedish Academy in Stockholm. He was introduced by Mats Malm, Permanent Secretary of the Swedish Academy.
© THE NOBEL FOUNDATION 2023
General permission is granted for the publication in newspapers in any language after December 7, 2023, 5:00 p.m. CET. Publication in periodicals or books otherwise than in summary requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above underlined copyright notice must be applied.
When I was at junior high school, it happened without warning. The teacher asked me to read aloud. And out of nowhere, I was overcome by a sudden fear that overpowered me. It was like I disappeared into the fear and it was all I was. I stood up and ran out of the class room.
I noticed the big eyes of the students as well as the teacher following me out of the class room.
Afterwards I tried to explain my strange behaviour by saying I had to go to the toilet. I could see on the faces of those listening that they didn’t believe me. And they probably thought I’d gone mad, yes, was on my way to becoming crazy.
This fear of reading aloud followed me. As time went by, I found the courage to ask the teachers to be excused from reading out loud, as I was so afraid of it, some believed me and stopped asking me, some thought that in one way or another, I was pulling their leg.
I learnt something important about people from this experience.
I learnt many other things.
Yes, very likely something that enables me to stand here and read aloud to an audience today. And now almost without any fear.
What did I learn?
In a way it was as if the fear took my language from me, and that I had to take it back, so to speak. And if I were to do that, it couldn’t be on other people’s terms, but on my own.
I started to write my own texts, short poems, short stories.
And I discovered that doing so, gave me a sense of safety, gave me the opposite of fear.
In a way I found a place inside myself that was just mine, and from that place I could write what was just mine.
Now, about fifty years later, I still sit and write – and I still write from this secret place inside me, a place I quite honestly don’t know much more about other than that it exists.
The Norwegian poet Olav H. Hauge has written a poem where he compares the act of writing to being a child, building leaf huts in the forest, crawling into them, lighting candles, sitting and feeling safe in dark autumn evenings.
I think this is a good image of how I, too, experience the act of writing. Now – as fifty years ago.
And I learnt more, I learnt that, at least for me, there is a big difference between the spoken and the written language, or between the spoken and the literary language.
The spoken language is often a monological communication of a message that something should be like this or like that, or it is a rhetorical communication of a message with persuasion or conviction.
The literary language is never like that – it doesn’t inform, it is meaning rather than communication, it has its own existence.
And in that sense, good writing and all kinds of preaching, obviously contrast each other, whether the preaching is religious or political or whatever it might be.
Through the fear of reading aloud I entered the loneliness that is more or less the life of a writing person – and I’ve stayed there ever since.
I’ve written a great deal of both prose and drama.
And of course, what characterises drama is that it is written speech, where the dialogue, the conversation, or often the attempt to speak, and what there may be of monologue, is always an imagined universe, is a part of something that doesn’t inform, but that has its own being, that exists.
And when it comes to prose, Mikhail Bakhtin is right in arguing that the mode of expression, the very act of telling, has two voices in it.
To simplify: the voice of the person who speaks, who writes, and the voice of the person who it is spoken about. These often slide into each other in such a way that it is impossible to tell whose voice it is.
It simply becomes a double written voice – and that is of course also part of the written universe, and the logic within it.
Each single work I have written has, so to speak, its own fictional universe, its own world. A world that is new for each play, for each novel.
But a good poem, because I have also written a great deal of poetry, is also its own universe – it relates mainly to itself. And then someone who reads it can enter the universe that is the poem – yes, it’s more like a kind of communion than a communication.
As a matter of fact, this is probably true of everything I have written.
One thing is certain, I have never written to express myself, as they say, but rather to get away from myself.
That I ended up as a dramatist – yes, what can I say about that?
I wrote novels and poetry and had no desire to write for theatre, but in time I did it because – as part of a publicly funded initiative to write more new Norwegian drama – I was offered what was to me, a poor author, a good sum of money to write the opening scene of a play, and ended up writing a whole play, my first and still most performed play, Someone Is Going to Come.
The first time I wrote a play turned out to be the biggest surprise in my whole life as a writer. Because in both prose and poetry I had tried to write what usually – in usual spoken language – cannot be said in words. Yes, that’s right. I tried to express the unsayable, which was given as the reason for awarding me the Nobel Prize.
The most important thing in life cannot be said, only written, to twist a famous saying by Jacques Derrida.
So I try to give words to the silent speech.
And when I was writing drama, I could use the silent speech, the silent people, in a whole other way than in prose and poetry. All I had to do was to write the word pause, and the silent speech was there. And in my drama the word pause is without a doubt the most important and the most used word – long pause, short pause, or just pause.
In these pauses there can be so much, or so little. That something cannot be said, that something doesn’t want to be said, or is best being said by saying nothing at all.
Still, I’m fairly certain that what speaks most through the pauses is silence.
In my prose, perhaps all the repetitions have a similar function as the pauses do in my drama. Or perhaps this is how I think of it, that while there is a silent speech in the plays, there is a silent language behind the written language in the novels, and if I’m to write good literature, this silent speech must also be expressed, for instance in Septology, it is this silent language, to use a couple of simple, concrete examples, that says that the first Asle and the other Asle may well be the same person, and that the whole long novel, of around 1200 pages, is perhaps just a written expression of one extracted now.
But a silent address, or a silent language, speaks mostly from the totality of a work. Whether it is a novel or a play, or a theatre production, it is not the parts themselves that are important, it is the totality, which also must be in every single detail – or perhaps I may dare to talk about the spirit of the totality, a spirit that in a way speaks from both close and far away.
And what do you hear then, if you listen closely enough?
You hear the silence.
And as it has been said, it is only in the silence that you can hear God’s voice.
Maybe.
Now to get back to earth, I want to mention something else that writing for the theatre gave me. Writing is a lonely profession, as I said, and loneliness is good – as long as the road back to the others remains open, to quote another poem by Olav H. Hauge.
And what gripped me the first time I saw something I had written performed on a stage, yes, that was exactly the opposite of loneliness, it was companionship, yes, to create art through sharing art – that gave me a great sense of happiness and security.
This insight has followed me since, and I believe has played a role in that I haven’t simply persisted, with a peaceful soul, but I have also felt a kind of happiness even from bad productions of my own plays.
Theatre is really a large act of listening – a director must, or at least should, listen to the text, the way actors listen to it and to each other and to the director, and the way the audience listen to the whole performance.
And the act of writing is to me to listen: when I write I never prepare, I don’t plan anything, I proceed by listening.
So if I should use a metaphor for the action of writing, it has to be that of listening.
Thus, it almost goes without saying, that writing is reminiscent of music. And at a certain time, in my teens, I went more or less directly from only being engaged with music, to writing. I actually completely stopped both playing music myself and listening to music, and started to write, and in my writing, I tried to create something of what I experienced when I played. That’s what I did then – and what I still do.
Something else, perhaps a bit strange, is when I write, at a certain point I always get a feeling that the text has already been written, is out there somewhere, not inside me, and that I just need to write it down before the text disappears.
Now and then I can do it without making any changes, at other times I have to search for the text by rewriting it, cutting and editing, and carefully try to bring out the text that has already been written.
And I, who didn’t want to write for theatre, ended up doing only that for about fifteen years. And the plays I wrote were even performed, yes, as time passed, there have been a lot of productions in many countries.
I still can’t believe that.
Life is not really believable.
Just as I cannot believe that I’m now standing here trying to say some more or less sensible words about what it is to write, in connection with being awarded the Nobel Prize in Literature.
And that I have been awarded the prize has, as far as I understand, to do with both my drama and my prose.
After having written almost only plays for many years, it suddenly felt as if enough was enough, yes more than enough, and I decided to stop writing drama.
But to write has become a habit and one I can’t manage to live without – maybe like Marguerite Duras, you can call it an illness – so I decided to go back to where it all began, to write prose and other kinds of writing, the way I had done for more or less a decade before my debut as a dramatist.
That is what I have done for the last ten-fifteen years. When I started to seriously write prose again, I was uncertain whether I could still do it. I wrote Trilogy first – and when I was awarded the Nordic Council Literature Prize for that novel, I experienced it as a great confirmation that I did have something to offer as a prose-writer as well.
Then I wrote Septology.
And during the writing process of that novel, I experienced some of my happiest moments as a writer, for instance when one Asle finds the other Asle lying in the snow and thus saves his life. Or the ending, when the first Asle, the main character, sets out on his last journey, in a boat, an old fishing boat, with Åsleik, his best and only friend, to celebrate Christmas with Åsleik’s sister.
I had no plan to write a long novel, but the novel more or less wrote itself, and it became a long novel, and I wrote many parts in such a smooth flow that everything was immediately right.
And I think that’s when I’m closest to what you can call happiness.
The whole Septology has memories within it about much of the other works I have written, but seen in another light. That there is not a single full stop in the whole novel is not an invention. I just wrote the novel like that, in one flow, one movement that didn’t demand a full stop.
I said in an interview once that to write is a kind of prayer. And I was embarrassed when I saw it in print. But later I read, to some consolation, that Franz Kafka had said the same. So maybe – after all?
My first books were quite poorly reviewed, but I decided not to listen to the critics, I should just trust myself, yes, stick to my writing. And if I hadn’t done that, yes, then I would have stopped writing after my debut novel, Raudt, svart (“Red, Black”) came out forty years ago.
Later I received mostly good reviews, and I even started to receive prizes – and then I thought that it was important to continue with the same logic, if I didn’t listen to the bad reviews, I also wouldn’t let success influence me, I would hold fast to my writing, hold on to, hang on to what I had created.
And I think that’s what I’ve managed to do, and I really do believe that I’ll keep doing that even after having received the Nobel Prize.
When it was announced that I had been awarded the Nobel Prize in Literature, I received a lot of emails and congratulations, and of course I was very pleased, most of the greetings were simple and cheerful, but some people wrote that they were screaming with joy, others that they were moved to tears. That truly touched me.
There are many suicides in my writing. More than I like to think about. I have been afraid that I, in this way, may have contributed to legitimising suicide. So what touched me more than anything were those who candidly wrote that my writing had quite simply saved their lives.
In a sense I have always known that writing can save lives, perhaps it has even saved my own life. And if my writing also can help to save the lives of others, nothing would make me happier.
Thank you, Swedish Academy for having awarded me the Nobel Prize in Literature.
And thank you to God.
Translated by May-Brit Akerholt
Nobel Week 2023 takes place on 6–12 December in Stockholm and Oslo. Many of the events will be streamed and possible to follow online.
The schedule is a preliminary program; more events may be added. Please check back. We appreciate your patience.
For some of the events, media will have the possibility to apply for accreditation.
Programme for media in Stockholm
Programme for media in Oslo
Rebecka Oxelström, Head of Press
+46 8 122 084 45
[email protected]
During Nobel Week, the laureates give their official Nobel Prize lectures, which describe the history and background of their discoveries, literature or prize-awarded work. With few exceptions, this has been done since the first Nobel Prizes were awarded in 1901. Watch the streams of the events here!
Katalin Karikó: Developing mRNA for therapy
Drew Weissman: Nucleoside Modified mRNA-LNP Therapeutics
Jon Fosse: Nobel Prize lecture: A Silent Language
A transcript of the text and translations into English and Swedish are published here.
Anne L’Huillier: The route to attosecond pulses
Pierre Agostini: The Genesis of an Attosecond Pulse Train
Ferenc Krausz: Attosecond physics: exploring sub-atomic motions
Aleksey Yekimov: Spatial confinement of electronic & vibronic excitations in QDs
Louis E. Brus: Chemical Quantum Dots
Moungi G. Bawendi: A Synthesis Born of Necessity Unlocks a Nano-World of Wonders
Claudia Goldin: An Evolving Economic Force
Enjoy the 2023 Nobel Prize Concert featuring violinist Julia Fischer, conductor Esa-Pekka Salonen and the Royal Stockholm Philharmonic Orchestra.
Note: In Sweden you can watch the concert on Konserthuset Play.
This year’s Nobel Week Dialogue will explore the future of migration and how to approach that future. How we think about migration is one of the most pressing and important conversations we can have.
Award ceremony from Oslo City Hall in Norway, including the peace prize lecture.
Presentation speech by Berit Reiss-Andersen
Narges Mohammadi – Nobel Prize lecture
Award ceremony from Konserthuset Stockholm (Stockholm Concert Hall) in Sweden.
IRAN ‒ Burning for democracy
This year’s forum focused on the fight for human rights and democracy in Iran, with an emphasis on the situation for women.
See the list of speakers and participants here
A unique live conversation between the 2023 Nobel Prize laureates Ferenc Krausz and Moungi Bawendi, and Danish ESA astronaut Andreas Mogensen on the International Space Station.
The Nobel Prize award ceremony takes place at the Stockholm Concert Hall, Sweden, on 10 December – the anniversary of Alfred Nobel’s death. At the ceremony, the Nobel Prize in Physics, Chemistry, Physiology or Medicine, Literature and the prize in economic sciences are awarded to the Nobel Prize laureates.
Opening address by Professor Astrid Söderbergh Widding, Chair of the Board of the Nobel Foundation
Presentation speech for the physics prize
Presentation speech for the chemistry prize
Presentation speech for the medicine prize
Presentation speech for the literature prize
Presentation speech for the prize in economic sciences
This is the press programme for the Nobel Week in Stockholm. You need to apply for accreditation for some of the activities during the week. For the Nobel Prize award ceremony and the banquet the spaces are very limited.
More information and activities will be added.
All times are in CET.
The press program for Oslo can be found here: https://www.nobelpeaceprize.org/press/
13:15
Press conference – Artefacts from the laureates and meet the chef and the pastry chef
Location: Nobel Prize Museum
Accreditation for media: [email protected]
On 6 December the Nobel Prize laureates gathers at the Nobel Prize Museum. As a tradition they hand over an artefact to the museum. You will be able to see the artefacts at this press conference. You will also meet the chef and the pastry chef for the Nobel Prize banquet that will be presented for the first time during the press conference.
The artefact from Jon Fosse will be shown on 9 December.
15:00
Press conference – medicine laureates
Location: The Nobel Assembly at Karolinska Institutet, Nobels väg 1, Solna
There will be possibilities to make individual interviews with the laureates in connection to the press conference.
Registration required ‒ see https://www.nobelprizemedicine.org/press-invitation-dec-6-3pm/
Email: [email protected]
16:30–17:00
Guided tour of the exhibition ‘Fungi – In Art and Science’ for media
Location: Nobel Prize Museum
Accreditation for media: [email protected]
More information: https://nobelprizemuseum.se/en/fungi-in-art-and-science/
9:30
Press conference – laureates in physics, chemistry and economic sciences
Location: The Royal Swedish Academy of Sciences (Kungl. Vetenskapsakademien, KVA), Lilla Frescativägen 4A, Stockholm
There will be possibilities to make individual interviews with the laureates in connection to the press conference.
Registration required ‒ accreditation will be opened in the beginning of November.
More information: [email protected]
11:30 – 12:00
Guided tour of the exhibition ‘Fungi ‒ In Art and Science’ for media
Location: Nobel Prize Museum
Accreditation for media: [email protected]
More information: https://nobelprizemuseum.se/en/fungi-in-art-and-science/
14:00
Nobel Prize lectures in physiology or medicine
Location: The Nobel Assembly at Karolinska Institutet, Nobels väg 1, Solna
Registration required.
More information: https://www.nobelprizemedicine.org/the-nobel-lectures-in-physiology-or-medicine-2023/
16:00 – 17:00
Guided tour of Nobel Week Lights for media
Meeting point: Nobel Prize Museum, the tour ends at the City Hall
Nobel Week Lights is an annual light festival in Stockholm. We offer a guided tour to visit the light installations around the city center.
Accreditation for media: [email protected]
More information: https://nobelweeklights.se/
17:00
Nobel Prize lecture in literature
Location: The Swedish Academy (Svenska Akademien), Börssalen, Källargränd 4, Stockholm
There is no special media invitation/accreditation, those interested in attending the lecture can be invited as guests. There will be no interviews and no possibility to take photos or make audio recordings.
More information: [email protected]
18:00–19:00
Guided tour of Nobel Week Lights for media
Meeting point: Nobel Prize Museum, the tour ends at the City Hall
Nobel Week Lights is an annual light festival in Stockholm. We offer a guided tour to visit the light installations around the city center.
Accreditation for media: [email protected]
More information: https://nobelweeklights.se/
09:00–10:55
Nobel Prize lectures in physics
Location: Aula Magna, Stockholm University
Registration required ‒ see https://www.kva.se/evenemang/the-nobel-lectures-2023/
11:20–13:10
Nobel Prize lectures in chemistry
Location: Aula Magna, Stockholm University
Registration required ‒ see https://www.kva.se/evenemang/the-nobel-lectures-2023/
14:00–14:40
Prize lecture in economic sciences
Location: Aula Magna, Stockholm University
Registration required ‒ see https://www.kva.se/evenemang/the-nobel-lectures-2023/
15:00–15:.30
Final for the project “Help a scientist” with medicine laureate Katalin Karikó
Location: Nobel Prize Museum
In the project “Help a scientist”, students are given the opportunity to try out real research in collaboration with top scientists in Sweden. This year the project has focused on collecting seaweed. One teacher and two students per school are invited to a closing conference at the Nobel Prize Museum, in which the scientists describe the results of the project, and poster prizes are awarded to the students.
Medicine laureate Katalin Karikó meets the students.
Read more about the project:
https://nobelprizemuseum.se/en/education/about-help-a-scientist/
For more information and detailed programme please contact: [email protected]
19:00
Nobel Prize Concert
Location: Konserthuset Stockholm/ Stockholm Concert Hall.
More information: https://www.nobelprize.org/nobel-prize-concert-2023/
Accreditation for media: [email protected]
10.00 – 10.30
Artefact from Jon Fosse on display
When the Nobel prize laureates visit the Nobel Prize Museum in Old Town in Stockholm during the Nobel Week, they are always asked to bring an object that meant something special to them. They also sign a chair for the museum’s bistro. On 9 December at 10.00, Jon Fosse’s artefact will be displayed at the Nobel Prize Museum by the museum’s staff.
Accreditation for media: [email protected]
Location: Nobel Prize Museum
10:00–15:00
Nobel Week Dialogue 2023 ‒ The Future of Migration
This year’s Nobel Week Dialogue will bring people together from across the spectrum of science, society and culture to explore the future of migration and how to approach that future.
Location: Svenska Mässan Gothenburg
More information: https://www.nobelprize.org/events/nobel-week-dialogue/gothenburg-2023/
Accreditation for media: [email protected]
16:00
Nobel Prize award ceremony
Location: Konserthuset Stockholm/Stockholm Concert Hall
The application is closed. For questions please contact [email protected]
19:00
Nobel Prize banquet
Location: Stockholm City Hall
The application is closed. For questions please contact [email protected]
14:00-16:00 (exact time to be confirmed by NASA)
Nobel Calling Space
Location: Nobel Prize Museum
Join us as we connect the Nobel Prize Museum in Stockholm with the International Space Station (ISS) for a unique live conversation between the 2023 Nobel Prize laureates Ferenc Krausz and Moungi Bawendi, and Danish ESA astronaut Andreas Mogensen. Swedish ESA astronaut Marcus Wandt, who will take off on his space mission by the beginning of next year, will join us either at the museum in Stockholm or from the Houston Mission Control Center in the US.
Accreditation for media: [email protected]
13.00
Visit by representatives of this year’s Nobel Peace Prize laureate
Location: The Nobel Prize Museum
This year’s Nobel Peace Prize laureate Narges Mohammadi will be honoured in Oslo on the Nobel Day, 10 December. Because she is imprisoned in Iran, she will be represented at the award ceremony by her two children, 17-year-old Ali and Kiana Rahmani. On 13 December, they will visit the Nobel Prize Museum in Stockholm together with their father Taghi Rahmani, the husband of Narges Mohammadi. During their visit, a number of artefacts will be donated to the museum by Narges Mohammadi.
Separate interviews must be pre-booked.
Accreditation for media: [email protected]
Nobel Week Lights
Nobel Week Lights is an artistic tribute to the Nobel Prize laureates and their achievements. The light installations will be shown outdoors in Stockholm during the Nobel Week.
More information: https://nobelweeklights.se
Exhibition: ‘Fungi ‒ In Art and Science’
The Nobel Prize Museum is open during the Nobel Week. There you can find an exhibition called ‘Fungi ‒ In Art and Science’.
Location: Nobel Prize Museum, Stortorget 2, Old Town
More information and opening hours: https://nobelprizemuseum.se/en/fungi-in-art-and-science/
Free to attend for media.
Visit at the Rinkeby library
Jon Fosse will visit the Rinkeby library and students from schools in the area will host a program on stage. Seats are limited.
For time and date please contact: [email protected]
You can read more here: https://www.nobelirinkeby.se/
Inquiries regarding the Nobel Prize award ceremony and banquet in Stockholm, the Nobel Foundation and the Nobel Prize Museum please contact:
Rebecka Oxelström
Head of Press, Nobel Foundation
[email protected]
Inquiries regarding licensing, usage of texts, photos and videos:
[email protected]
The Royal Swedish Academy of Sciences
Eva Nevelius Press Secretary
+ 46 70 878 67 63
[email protected]
The Nobel Assembly at Karolinska Institutet
Ann-Mari Dumanski
+ 46 8 524 878 00
[email protected]
The Swedish Academy
Louise Hedberg
+ 46 8 555 125 02
[email protected]